Taxi på Madeira – Reisebrev
Vår mann i Funchal: “Fabio Five Minutes”
Reisebrev nr 21 fra Madeira. Tekst: John Steffensen. (Siste oppdatering; juli 2022)
Det fins cirka 500 gule Taxier i Funchal på Madeira. Man ser de gule bilene over alt, enten kjørende – eller i lang lang rekke ventende på nye kunder. Å praie en Taxi midt i sentrum kan være et lotteri, for dersom man ikke er en dreven bruker av drosjer, kan man fort bli lurt. Jeg våger påstanden at noe har endret seg blant enkelte taxi-sjåfører på øya, som av mange kalles Atlanterhavets perle. Denne sommeren (2018) opplevde vi at flere sjåfører tok seg friheter som de ikke har vært i nærheten av å ta før, som det å kjøre uten bruk av taxameter – eller foreta en justering av prisen ved avstigning. Vi opplevde at prisen ble skrudd opp da de fikk høre hvilket hotell vi skulle til, mens en annen sjåfør tok ekstra betalt for bagasje enda vi ikke hadde annet med oss enn fruens lille håndveske.
Five minutes
Vi likte selvsagt ikke å bli behandlet på en slik måte og fortalte resepsjonistene på hotellet hva vi hadde opplevd. Som de høflige og svært imøtekommende maderianere de er, beklaget de sterkt drosjesjåførenes handlemåte. De sa at vi kunne henvende oss til resepsjonen når vi trengte drosje, slik at hotellet kunne bestille en seriøs sjåfør til oss, eller vi kunne kontakte dem når vi ville hjem igjen om kvelden. Resepsjonen skulle sørge for at vi ikke fikk en tilsvarende dårlig taxi-opplevelse igjen. De beklaget og beklaget og tok også umiddelbart affære da de uten å nøle kontaktet drosjeselskapet og fortalte om våre opplevelser. Etter dette fremstøtet hadde vi ingen flere dårlige erfaringer med Taxi på Madeira. For det var da vi møtte Fabio Five Minutes, en 30 år gammel svært så blid og hyggelig drosjesjåfør, som stilte opp til alle døgnets tider. Alltid parat, alltid i godt humør, alltid punktlig – og alltid kjørende på taxameter. Etter hvert ble drosjeturene i Funchal en svært så hyggelig opplevelse, og det var aldri tvil hos oss; hver gang vi trengte bil, ringte vi til Fabio som umiddelbart svarte: “Hello, Mister Josef, where can I pick you up now?” “The same place as yesterday?” “I’ll be there soon; five minutes!”
Les flere reisebrev fra Madeira
Første gang var utenfor Ritz Cafe, en velkjent restaurant i Funchal som har en stor drosjeholdeplass på andre siden av gaten. Her står det alltid 15-20 drosjer på rekke og rad. Men selv om vi bare kunne ha krysset gaten denne kvelden, ringte vi – etter tips fra en annen sjåfør – til Fabio som straks responderte i andre enden. Jeg fortalte hvor vi var, og hvor vi skulle, og at jeg stod utenfor Ritz i hvit skjorte. “Five minutes!”, svarte Fabio, og litt etter så vi en ung mann komme løpende mot oss fra lenger borti gaten. Dette ble vårt første møte, en begivenhet vi forøvrig gjentok de siste åtte dagene av vårt Madeira-opphold.
Over en million kjørte kilometer
Fabios drosje er ved første øyekast som alle andre biler, men ikke helt. Ren og ryddig er den, med Fabios svarte skinnjakke som eneste “fremmedelement” i bagasjerommet. Rundt girspaken er det tvinnet et hvitt halskjede med et stort kors i samme stil. På dashbordet et lite taxameter som ikke inneholder flere opplysninger enn det passasjerene trenger; det man skal betale. Det er tydelig at Mercedesen ikke er ny. Fabio ler, han er stolt av at bilen og dieselmotoren og girkassen har lagt bak seg hele 1 030 000 kilometer, der alt fremdeles fungerer 100%! Den er som ny, Fabios gule Mercedes 250E. Alle som har besøkt Madeira, vet at antall kjørte kilometer er litt av en prestasjon, samtidig som det er uhyre god reklame for den tyske bilprodusenten. For på Madeira fins det bakker i hopetall, bratte bakker, lange bakker, uhyre bratte bakker – nesten over alt. Fabio bedyrer at kløtsjen heller aldri har vært skiftet, og vi får en utgreiing om hva som skal til for at kløtsjen ikke skal bli ødelagt.
Eier ingen ting
Etter hvert som vi blir kjent med Fabio, forteller han også mer om seg selv. “Jeg eier ingen ting”, sier han. “Jeg leier leiligheten, Jeg leier bilen, Jeg leier endatil min kone”, ler han. Han forteller at han har to hunder, og at den minste. Daysi, bor hjemme hos ham selv, mens faren tar vare på den andre. Skjønt faren er livredd for bikkjen, så redd at han aldri går tur med den etter at pitbullen en gang bet ham i beinet. Men faren vet også at hundeholdet har sine fordeler; det er ingen som våger å gjøre innbrudd hos ham, ler Fabio.
Bacalao Fabios favoritt
Fabio elsker bacalao, og fiskeretten er nesten det eneste han forbinder med Norge. “Ah, det er der fisken kommer fra”, sier han. Fabio elsker bacalao, som maderianere flest, men han digger også scabbard fish – dypvannsfisken som kun fins to steder på planeten vår; utenfor Madeira og utenfor Java. Maderianerne elsker espada – retten som lages av scabbard fish. De fleste foretrekker varianten med banan, det gjør forresten også vi, men espada serveres med flere frukter, blant annet mango. Fabio derimot digger fisken som den er, dvs. uten frukt. “Det er den som er best”, sier han.
Drosjefarget flagg
En kveld møter vi en rekke portugisiske offiserer i alle sine pontifikalier, inkludert høye svarte ridestøvler. Offiserene har vært på en middag på en av byens restauranter, og nå er sammenkomsten over, og de spankulerer side om side gjennom de trange sentrumsgatene i den gamle bydelen. Det kan virke som om uniformen gjør noe med disse menneskene, der de helt tydelig ynder å vise seg frem i sine elegante uniformer med ørten utmerkelser. Det er ikke alle maderianere som synes om dette opptrinnet, for mange på Madeira bærer på en drøm om at de en gang i fremtiden kan bli selvstendige. Vi passerer Madeiras flagg, og Fabio ber oss legge merke til fargene, “de er de samme som i drosjen min”, humrer han.
Mister Josef
Fabio er den første som har kalt meg “Mister Josef”, og en stund lurer jeg på om jeg skal korrigere ham på dette. Men Åse har skjønt hvorfor Fabio bruker dette navnet på meg, det er en forkortning, en slags sammendragning av John og Steffensen. Når jeg senere spør Fabio om hvor Josef kommer fra, svarer han nettopp dette. “Helt i orden!” ler jeg, og synes kallenavnet er hyggelig. Ett er i hvert fall sikkert, ingen har noensinne kalt meg for “Mister Josef”. Og siden det kommer fra en person jeg virkelig har fått sansen for, er det helt i orden at Fabio kaller meg dette.
Klar som et fly
Etter 14 dager på Madeira er det klart for hjemreise. Fabio fortalte noen kvelder tidligere, at om han fikk to turer til flyplassen per dag, trengte han ikke å kjøre mer akkurat den dagen. 35 euro er fast pris fra flyplassen til Funchal – eller motsatt. Siste kvelden ringer jeg Fabio og spør om han vil kjøre oss til flyplassen neste dag. Fabio er i strålende humør som alltid: “Selvsagt skal jeg kjøre dere. Det er en ære,” fortsetter han. “Når vil dere bli hentet?” Jeg sier at vi må dra kvart over fire om ettermiddagen.” Men dette siste glipper i farten for den overlykkelige sjåføren, og vi avslutter samtalen i trygg forvisning om at vi har en avtale. En liten time senere ringer mobilen, og det er Fabio som spør: “Bare for å være helt sikker… kvart over fire, er det i natt… eller?” “Om ettermiddagen”, svarer jeg. Fabio ler; “Jeg kom plutselig til å lure på at om det er i natt dere skal dra. Jeg hadde selvsagt kommet da også, for jeg står alltid til disposisjon. Men det ville være dumt om dere stod og ventet i lobbyen midt på natten, hvis jeg mente det var om ettermiddagen dere skulle reise. Godt, da har jeg oppfattet det riktig. Vi snakkes 16.15 i morgen!”
Test dine kunnskaper om Madeira
Angry man
Når tidspunktet nærmer seg, sitter vi klar i resepsjonen. Fem minutter før tiden glir den gule Mercedesen opp foran hotellinngangen. En strålende opplagt, oppmerksom og vennlig Fabio møter oss med et stort smil. Snart sitter vi i drosjen på vei til flyplassen. Vi har en hyggelig og lang prat sammen. Fabio forteller om både Madeira og seg selv, og om sin far – og bestefar. Sistnevnte omtales hele tiden som “the angry man”, for Fabio husker bestefaren som en mann som alltid kjeftet, var sur og sint. Men selv om omtalen av bestefaren virker lite flatterende, innrømmer Fabio at han også lærte mye av bestefaren sin. “Angry man” forsvant imidlertid brått ut av livet hans, da mannen skulle hente sjøvann til behandling av en hudsykdom. Da kom det en brottsjø, og det var det…
Taxi på Madeira: Mørke skyer truer…
Også Madeira skal bidra til å redusere forurensningen på kloden. Til nyttår planlegges et tiltak som kommer til å ramme Fabio hardt. Ikke bare ham, men svært mange andre drosjesjåfører også. Det planlegges å stenge Funchal sentrum for alle biler som er registrert før 2001, noe som innebærer at Fabio må se seg om etter et nytt kjøretøy. Den gamle Mercedesen vil ikke lenger ha lov til å kjøre inn i bykjernen, og da forsvinner mesteparten av livsgrunnlaget hans. Å kjøpe ny drosje, virker uoppnåelig for Fabio. Det har han ikke råd til. Så med mindre politikerne ombestemmer seg, kan det være at Fabio må gå tilbake til sin forrige jobb som bil-lakkerer. Men det er taxi han helst vil kjøre, for Fabio er en utadvendt person som elsker å kommunisere og være sammen med mennesker, og han liker den friheten som taxi-kjøringen innebærer. Blir det nye kjøreregimet for Funchal-trafikken innført, vil det ramme taxi-næringen hardt. I følge dem selv vil mer enn 3/4 av drosjene på øya ikke lenger kunne kjøre i sentrum, og det er selvsagt dårlige nyheter for så vel sjåfører som turister.
Dessverre ble de nye kjørerestriksjonene i sentrum av Funchal innført, og Fabio måtte se seg om etter en annen bil. En nyere Renault ble løsningen, og den ærverdige Mercedesen tok derfor fatt på andre utfordringer, men ikke som taxi i Funchal.
Tidlig kveld?
Fabio er i godt humør og blir om mulig enda gladere da han ved flyplassen mottar oppgjør for turen. Han får sine 35 euro, nesten halve beløpet i småmynter som vi ønsker å bli kvitt. Fabio er strålende tilfreds: “Mynter er topp,” sier han, “de trenger jeg til drosjen.” Han smiler som om han har trukket det store loddet og vunnet mye penger. Vi får gode klemmer, og han vinker til oss – og tuter i bilhornet når han vender tilbake til Funchal, i håp om å få enda en tur til flyplassen… I så fall kan Fabio ta tidlig kveld. For to turer til flyplassen er det som skal til… Da gir han seg for dagen, vår mann i Funchal; Fabio Rodrigues – Mister Five Minutes!
Tekst og fotos: John Steffensen – for www.johnsteffensen.no ©