Første gang jeg hørte om Madeira var jeg en liten gutt
Var drømmen om Madeira sann?
Reisebrev 13 om Madeira
Tekst og fotos: John Steffensen
Første gang jeg hørte om Madeira var jeg ganske liten. Pappa eide et koselig, gammelt hus i sentrum, og i det huset fantes en hybel. Der bodde en sjømann som reiste for BDS, Det bergenske dampskipsselskap. Han dro til fjerne farvann i en slags cruisefart. Skipet var ikke stort, men det reiste langt. Han kunne fortelle spennende historier fra alle verdenshjørner, deriblant Madeira.
Jeg vet ikke helt hva jeg forestilte meg den gangen, liten som jeg var. Jeg har en følelse av at jeg forvekslet øya med Hawaii eller Honululu, for jeg så for meg mørkhudete, gylne piker med blomsterkranser hengende rundt halsen, og mannfolk i hvite dresser og høy sigarføring. Piker, vin og sang…
Men så… etter mange tiår var det min tur til å sette foten på den sagnomsuste atlanterhavsøyen, og det første som slo meg, var at Madeira ikke var slik jeg hadde forestilt meg på 50-tallet. Min romantiske og idylliske forestilling fra barndommen ble ikke helt innfridd, for Madeira var og er annerledes…
Det er vel først og fremst den totale mangel på sandstrender som utgjør hovedforskjellen. Visst fins det palmer, blomster, busker og trær i bøtter og spann, men de lange, hvite sandstrendene som jeg en gang så for meg, må ha vært på en helt annen øy – i hvert fall ikke på Madeira. Jeg vet at sjømannen jobbet om bord i et hvitmalt turistskip, og at han hadde hvit uniform, og det var kan hende alt dette hvite som smittet over på forestillingen om hvite sandstrender med blomstersmykkede hula-hula-dansende kvinner som i solnedgangen tok godt vare på alle som besøkte dem – også på Madeira.
Men når en lander på Madeira, og i dag ankommer de fleste turister øya med fly, så skjer det hardt og brutalt på den svært begrensede flystripen som nødvendiggjør hard oppbremsing straks landingshjulene møter betongdekket. Flyet stritter i mot og rister fælt, men det varer ikke lenge før det stanser opp. Selv om det er kort avstand fra flyet til ankomsthallen, blir vi ofte skysset med buss de få meterne det er snakk om. Straks vi stiger ut av flyet, slår en svært mild og fuktig luft imot oss. Vi er utvilsomt kommet til en annen del av planeten, bort fra den sure nordavinden og de kalde luftstrømmene vi merker så godt her nord.
På Madeira er det stort sett ikke varmere enn en god norsk sommer – omtrent hele året. Det oppleves aldri kjølig for en frossen nordboer. Madeiras svale vinder hegner om en og bærer bud om en øy som har mye å by på. Det er som vinden hvisker: Velkommen skal du være. Kos deg – og nyt det. Dette er et godt sted!
For snart er forestillingen om hvite og lange sandstrender glemt, og de er faktisk ikke savnet. Den som vil bade i sjøen, kan gjøre dette i havsbadene som florerer rundt om på øya. Og skulle en likevel ha et desperat ønske om å få sand mellom tærne, så er det mulig. For sandstrender er ikke fullstendig mangelvare, de er bare så få. Naboøyen, Porto Santo, kan friste med en 9 km lang sandstrand med krystallklart, azurblått vann. Fergen dit bruker rundt to timer – men en kan også ta fly…
Jeg har skrevet det tidligere; Madeira har sjel! Det er noe spesielt med øya, noe som gjør at mange kommer igjen og igjen til atlanterhavsperlen. Når en rusler rundt i Funchal (den største byen) eller i noen av de andre byene, så er det noe med hele opplevelsen som gjør et uutslettelig inntrykk. Kanskje først og fremst det at turister og fastboende bor side om side, at det nesten ikke fins områder kun beregnet for turister – mens andre deler er forbeholdt lokalbefolkningen. Nei, her er en sammenvevd og sammensveiset, og gjestene føler seg ønsket og velkommen. Det i seg selv er en fin opplevelse.
Men en skal trø varsomt (bokstavelig talt) i trafikken for øyboerne liker å kjøre fort. Om veinettet er begrenset, og gatene er trange, så er det ganske høy fart nesten over alt. Maderianerne har heller ikke så mange andre muligheter. De kan kjøre rundt på sin egen øy – eller ta fergen til Porto Santo (som er mye mindre). Flere bilturmuligheter har de ikke…
Og når unge maderianerne suser av sted i sine «fartsvidundere», kan det være at de oppleves litt nærgående (eller kanskje heller «nærkjørende»). For som guiden vår sa, forhåpentlig på spøk: Pass dere for de unge sjåførene, de får 9 poeng for hver turist.» Da spurte en i reisefølget: «9 poeng…? Hva skal til for å få 10?» Guiden svarte kontant: «En politimann!»
Vil du lese flere reisebrev fra Madeira; klikk på hver og en av disse lenkene:
1: Makeløse Madeira 2: Fra mystisk øy til ferieperle 3: Funchal; en fargerik blanding av likt og ulikt 4: Madeirabroderi erobret verden 5: Uforglemmelig aften 6: Nonnenes dal. Stedet Gud gjemte 7: Madeiravin – en tilfeldig oppfinnelse 8: Utflukter på Madeira. 9: Opplevelsesrike Madeira – full av kontraster. 10: Toboggans – en eventyrlig opplevelse 11: Madeira, heaven can wait 12: Madeira frister stadig flere 14: Banda d’alem – Maderiansk musikk på sitt beste