Når vinterkulden river i kinnene, og vinden hyler rundt hushjørnene, eller regnet bøtter ned…
Da lengter jeg til Madeira, «Havets blomst», den beste plassen på jord
Opplevelsesrike Madeira – Reisebrev 18 – Tekst og fotos: John Steffensen
Det er noe eget med Madeira. Det er ikke til å komme forbi. Det er noe med øya, menneskene, vegetasjonen, klimaet, arkitekturen, opplevelsene, historikken, roen… Madeira er et feriested velegnet for folk som har levd en stund og som føler behov for å ta tingene i et roligere tempo, la seg begeistre, forføre og imponere, virkelig erfare at en har tatt et skritt til siden, tatt et hvileskjær…
Den lille øyen med 275 000 innbyggere og noe mindre enn Sørøya i Finnmark, har svært mye å by på, noe for enhver smak. Sandstrender er det eneste som glimrer med sitt fravær nesten fullstendig, men det gjør ikke noe, Madeira kompenserer savnet til fulle med sitt vell av muligheter for de godt og vel en million turister som årlig besøker den portugisiske atlanteravsøya cirka 40 mil nordvest for Tenerife, en øy som med rette kalles Atlanterhavets flytende blomsterbukett eller Havets blomst, en øy der en finner ro og hvile nesten uansett hvor en oppholder seg.
Det er en unik blanding av nytt og gammelt, av lokalbefolkning og turister på Madeira. Og begge grupper lever side om side i en tilsynelatende perfekt harmoni. Maderianerne er jevnt over meget hyggelige og imøtekommende mennesker, de er smilende og blide. Og de er stolte, stolte over øyen sin, over alt den har å by på, over en av verdens beste fotballspillere: Cristiano Ronaldo, over turister som i hopetall kommer til øyen hver eneste dag. Mange maderianere har ikke mye jordisk gods å fremvise, men selv om en god del av dem ikke har mye å rutte med, møter de deg med et smil, med vennlighet, stolthet og respekt. Drosjesjåføren fortalte at det ikke fins kriminalitet på øyen, og at en ikke behøver å se seg tilbake om en rusler hjem til hotellet i sene nattetimer. Ikke vet jeg, men jeg registrerer like fullt at politiet er utstyrt med våpen på lik linje med sine kolleger i andre EU-land. Til og med trafikkpolitiet gjør det.
Men det føles trygt og godt å rusle gatelangs i hovedstaden Funchal, en by med 120 000 innbyggere. En ytterst sjarmerende by som oser av historie, bygninger fra svunne tider, brustne drømmer, og et sammensurium av arkitektur. Her er likt og ulikt, bygninger som er blitt bygget etter lommeboken (som neppe kan ha vært særlig fyldig), og flotte, mer prangende bygninger som signaliserer at eieren har en betydelig større inntekt. Det er så utrolig fascinerende alt sammen, så pittoresk, så ærlig…
Og når en en kald vinterdag i Norge – der gradestokken smyger seg under minus 10 grader, lar tankene fly til eksotiske, makeløse Madeira, får en snart et merkbart sug etter å oppsøke den særegne øyen igjen. En drømmer seg bort, rusler rundt i de trange og svært så sjarmerende bygatene, boltrer seg i hotellenes herlige badeanlegg og nyter den livgivende, varme solen ved bassengkanten eller på hotellbalkongen, eller kjører rundt på øyen, besøker den viltre og vakre, stupbratte nordsiden, stiger inn i bittesmå, trekantformede, dukkehusaktige Santanahus, lar seg imponere av ei veinett som om mulig er enda mer spektakulert enn i den norske fjellheimen der smale veier klorer seg fast langs stupbratte fjellsider, eller en rusler rundt på noen av de 260 mil med levadaer som Madeira er blitt så viden kjent for, eller en stiger opp til de høyeste fjelltopper som Pico Ruivo (1862 moh), eller sitter under bananpalmene eller vindruerankene med et glass Madeiravin, eller nyter en fenomenal Espada-middag på Madeiras mest berømte fiskerestaurant, eller vandrer under verdens lengste blåblomstrende jakaranda-allé i april/mai, eller lar seg forføre av den glødende solen som sakte siger ned i Atlanterhavets dønninger, eller tar en dagstur til det fredede dyrelivet på Desertasøyene, eller vandrer i den berømte urskogen av laurbærtrær, eller setter utfor de stupbratte bakkene fra Monte i toseters kurvstol med meier – trygt styrt av to staute mannfolk, eller rusler rundt i en av de mange fantastiske botaniske hagene som hører til Madeiras stolthet der en først gjerne har tatt gondolbanen opp for å nå dit, eller mister pusten når en skuer ut over Nonnenes dal fra det praktfulle utsiktsplatået Eira do Serrado, eller nyter den svært behagelige temperaturen til enhver tid på året og som oppleves som en deilig norsk sommer, eller spiser et bedre måltid på en av de mange gode restaurantene som fins overalt, eller lar seg begeistre av maderiansk folkemusikk og folklore – eller av de mange dyktige og fargerike musikerne, eller en ser et av verdens mest spektakulære fyrverkerier nyttårsaften, eller rusler langs sjøkanten og betrakter de store cruiseskipene, eller stiger ut på Miradouro do Cabo Girãos gjennomsiktige glassgolv på toppen av et 589 meter høyt stup, eller koser seg i fiskerlandsbyen Cämaro de Lobos’ vakre omgivelser som ga inspirasjon til Sir Winston Churchills malerier, eller svømmer i Atlanterhavet i de naturskapte havvannsbassengene i Porto Moniz…. Madeira er et eldorado, et sted en svært gjerne kommer tilbake til, igjen og igjen. For når er en først blitt bitt av basillen, er en solgt.
Det er noe eget med Madeira. Det er ikke uten grunn at svært mange voksne nordmenn søker til øyen hvert eneste år. Og de kommer igjen og igjen og igjen. For Madeira har sjel. Om det fins noe sted i verden som kan sies å være besjelet, så er «Havets blomst», Madeira, et slikt sted. Ingen over – ingen ved siden.
Les også 17 andre reisebrev fra Madeira, pluss noen til. Klikk her.
