Når man hater den man har gjort urett.
Ken Folletts forfatterskap er betydelig, han har skrevet en mengde gode, velskrevne og ikke minst interessante bøker. Som Århundretrilogien, der vi følger ulike familier på flere kontinenter gjennom hele 1900-tallet. I det tredje bindet, «På grensen til evigheten», fins følgende tankevekkende ord:
«Jeg har sett det før. En mann hater det mennesket han har gjort urett. Jeg tror det skyldes at offeret blir en evig påminnelse om at han har gjort noe han skammer seg over.»
Det ligger mye visdom bak dette sitatet. Jeg tror at mange har problemer med å forstå hva galt de kan ha gjort, de som stadig føler seg utestengt, glemt eller oversett av venner, kolleger og familie. Trolig har de ikke gjort noe galt i det hele tatt, men utenforskapet og ensomheten kan like gjerne være et resultat av at noen en gang behandlet dem urettferdig og vondt, og som derfor senere skygget banen, fordi det som rammet offeret, ble en evig påminnelse om den skamfulle og ondskapsfulle handlingen som gjerningspersonen selv var skyld i. Et gnag i deres dårlige samvittighet.
Vi har mye å lære av Frans av Assisis bønn:
Herre, gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen