Vi hadde hver vår bakke. Vi hadde gått den tusen ganger før…

2 menn – 2 skjebner

For nøyaktig ett år siden hendte det som snudde opp ned på mye i livet mitt. En gryende mistanke om at alt ikke var som det burde være i kroppen, fikk sin bekreftelse. Jeg ruslet opp bakken fra huset vårt sammen med mine barnebarn, da jeg like før bakketoppen merket noe som gjorde meg usikker. Plutselig mistet jeg bortimot all kapasitet, som om luften gikk ut av en ballong. Omtrent som når en bil får skit i forgasseren – eller når turboen slutter å fungere. En bakke, 250 meter lang, som jeg hadde gått tusen ganger før, ble med ett tung å forsere. Men bare de siste 10 meterne…

Jeg stusset på dette. Hva var det egentlig som hendte…? Var det dette som kaltes tungpustethet? Ett var i hvert fall sikkert; jeg orket ikke særlig mye, og det hele skjedde så plutselig;  i løpet av et par sekunder. «Anfallet» varte i anslagsvis 15-20 sekunder. Så klinget det rolig av. Da hadde jeg stått på bakketoppen og hentet meg inn igjen. Etter litt ble alt normalt, og jeg trakk bokstavelig talt et lettelsens sukk. Så var det ikke min tur likevel… Sikkert ikke noe å bry seg med… Eller kanskje var det nettopp det det var…?

Jeg sa ingen ting til noen. Ikke den dagen i hvert fall. Ville ikke uroe min kone, gjøre henne bekymret eller fortvilet. Heller ikke turfølget mitt opp til bakketoppen ble informert, verken min sønn, hans samboer eller mine barnebarn. Det som hendte, var min greie, min hemmelighet. I ettertid ser jeg at dette var et tåpelig valg, en beslutning som lett kunne ha blitt skjebnesvanger.

Det som videre hendte, har jeg skrevet om på nettstedet mitt tidligere. Det gikk litt opp og ned de neste dagene, men jeg ble mer og mer klar over at dette var relatert til hjertet. Jeg likte det ikke, kunne ikke lukke øynene for det, for faktum var ikke til å unngå: Skulle jeg kunne bli den samme som før, måtte jeg ta affære. Men det var først etter at Åse gjentatte ganger hadde oppfordret meg til å søke medisinsk hjelp.

«Jeg kan ikke lukke ørene for det du forteller meg», sa fastlegen – og la han meg inn på sykehus umiddelbart. Direkte fra legekontoret. Jeg er evig takknemlig for at fastlegen viste slik handlekraft. Det ble redningen for meg. Selv om jeg en uke senere ble hjerteoperert, hadde jeg ikke pådratt meg noe infarkt. Hjertet var helt og fint, og det hadde ikke tatt skade. Heldig var jeg som hadde folk rundt meg som tok affære, som fikk meg til å oppsøke lege. I tide.

En av dem jeg var på rehabilitering med på Krokeide – etter at vi begge var blitt hjerteopererte, var derimot ikke like heldig. Også han hadde en bakke. Også han hadde gått den tusen ganger før. Inntil en dag da den plutselig ble tung å forsere, og han måtte ta pauser underveis. Også han gikk til fastlegen. Men hans fastlege tok en annen beslutning enn min. Han ville at en spesialist skulle se nærmere på ham. Så skrev fastlegen ut en henvisning, slik at min venn kunne bli diagnostisert hos en privatpraktiserende hjertelege. Men han måtte vente noen dager før han fikk slippe til, og dagen etter besøket hos fastlegen fikk han hjerteinfarkt og ble akuttinnlagt med blålys – og hjerteoperert samme dag.

Også dette kunne ha rammet meg. På samme dramatiske vis. Men noen puffet på, noen som hadde innsikten og kunnskapen. Jeg var selv ikke klar over hvilken stor fare jeg befant meg i, men etter litt ble jeg overtalt til å søke legehjelp. Og det jeg angrer ikke på….!

La andre få vite om dette innlegget..