Synsendringen oppleves som plutselig, men er det ikke.
Når synet ikke er som før…
Min trommis-venn var optiker. På vei hjem fra en øvelse pratet vi om jobben hans. Da sa jeg at jeg hadde meget godt syn, og at jeg klarte meg fint uten briller. «Bare vent til du blir 42, da vil du nok trenge briller du også», sa han.
Jeg syntes det var rart at synet mitt kom til å endre seg noen år etter fylte 40, men snart måtte jeg erkjenne at optikeren fikk rett. Plutselig var jeg nødt til å gjøre noe med synet mitt. Heldigvis fantes det råd, det kunne korrigeres med nye briller eller kontaktlinser.
Les også første del i denne serien: «Øyet forandrer seg»
Når man er ung, er øyelinsen tynn og elastisk. Men etter hvert som årene går, kommer det flere lag på linsen, omtrent som på en løk. Dette gjør den mer ugjennomsiktig og stivere. Dette inntreffer ikke plutselig, for endringen skjer over tid, og når man skjønner at øynene ikke lenger er som de en gang var, har utviklingen pågått i det stille lenge. Vi har underveis kompensert for forandringen og legger derfor ikke merke til det som skjer. Plutselig blir det vanskelig å gjøre ting man gjorde før. Teksten på mobilen blir uklar, og skriftstørrelsen må økes. Å skrive liten skrift blir vanskeligere, det er ikke lenger lett å tre i en tråd på synålen, osv. Synet oppleves uklart og tåkete, og man kompenserer med å øke avstanden til det man skal lese eller se på, til man leser med strake armer… Aldersrelatert langsynthet kalles det. Andre symptomer kan være hodepine og trøtte øyne når man konsentrerer seg, f.eks. ved lesing.
Les også «Øyesykdom som kommer snikende»
Fagfolk anbefaler at man sjekker øyehelsen og synet hos øyelege eller optiker hvert annet år etter fylte 40. Trøsten får være at synet ofte stabiliserer seg igjen rundt 65 års-alder. Det skjedde også med meg. I følge øyelegen ser jeg i dag «som en ørn». Og det er jeg selvsagt fornøyd med, selv om ikke alt er 100% bra med synet mitt. Men det er en annen historie, og den vil jeg vil komme tilbake til om litt...
Foto øverst på siden: Nathan Dumlao / Unsplash. Tekst: John Steffensen
