Julelys
Julelys har mange og lange tradisjoner i Norge. Det skulle brenne hele julekvelden og like til 1. juledag. Ingen fikk ta ild fra julelyset, man fikk i det hele tatt ikke lov til å røre det. Om lyset slukket i løpet av natten, var dette et dårlig tegn. Et slukket lys varslet død eller ulykke. Mannen og kona kunne gjerne brenne hvert sitt lys julaften for å se hvem av dem som kom til å leve lengst.
I bøkene «I manns minne» (Det Norske Samlaget) kan vi lese om ulike juletradisjoner for 100 til 150 år siden. En av dem, Søren (født i 1892), forteller om hvordan man laget julelys i Årdal (i Vestland fylke) da han var barn. Å støpe lys var et sikkert tegn på at julen nærmet seg. Lysstøpingen foregikk alltid etter slaktingen, fordi det var fettet fra slaktet som ble brukt til lysstøping. Han forteller:
”Saman med slaktinga høyrde og det alltid med å støype lys. Og av dei skulle ein ha mange slag. Det skulle vere bordljos, heilagtrekongarsljos, ljos til joletreet og lykteljos. Ein støypte ikkje ljos i form heime, ein ”duppa” dei. Garn til veik kjøpte me hjå landhandlaren, tvinna tvo trådar saman og hadde eine enden om ein lang, tunn pinne som ljoset hang på under støypingi. Sjølve støypingi gjekk for seg på dette viset: Ein bredde talgi, slo den so over i eit smalt hylkje fylt med varmt vatn, so duppa ein ljoset ned i den flotande brædde talgi til ein hadde fange den tjukkleik den ynskte”.
På 1800-tallet pyntet man gjerne med hjemmelagde talglys, mens lysene i kirkene var laget av bivoks. Etter hvert kom stearinlysene, og disse har for så vidt holdt stand også i vår egen tid, enda elektriske lys etter hvert ble julens dominerende lyskilde. Opprinnelig hadde lysene i vinduene en spesiell funksjon, de skulle vise vei for gjester og reisende i nattemørket.
Gå videre til tradisjonen julemat! (Se 16. desember)
