Julemat
Det fins en rekke julemattradisjoner i Norge. I vest har fårekjøtt (dvs. pinnekjøtt) vært et must hos mange. Rart å tenke på at den samme retten i Skottland regnes som litt simpel, fordi man spiser pinnekjøtt mye oftere enn vi gjør her i landet.
Julemattradisjonene er mange; fra torsk i ulike former ved kysten, lutefisk, kveite, mølje, svineribbe etc. I Setesdal hadde man tradisjon for å stampe svinekjøtt sammen med kålrot til en grøt. Hva som regnes som “riktig” julemat, handler med andre ord om kultur, tradisjon og geografi.
Går vi litt tilbake i tid, spiste mange grøt på julaften, særlig byggrøt og rømmegrøt. I flere hundre år var det tradisjon at man måtte gi et offer til fjøsnissen i form av grøt med smørøye. Ble dette gjort, kom fjøsnissen til å ta godt vare på dyrene og fjøset i det kommende året. Overtroen med fjøsnissen hadde ingen ting med jul å gjøre, men han tilhørte underjordiske vesener som det var viktig å være på talefot med.
I dag er det først og fremst risengrynsgrøt som spises tidlig julaften, gjerne også med en mandel i. Skikken med mandel i grøten hører vi om allerede på 1500-tallet. På den tiden var julens brød og kaker også dekorert med symbolske mønstre.
I julen skulle man ha rikelig med drikke, aller helst øl eller mjød. Vin og brennevin kom først til på 1500-tallet. Gulating utstedte endatil i en periode bøter til alle som ikke brygget øl til jul!
Det mest høytidelige øyeblikket i eldre tid var når husfaren selv utbrakte det gamle årets skål, og i henhold til loven drakk julenatten inn (dvs. “signet” den) med takk til Krist og Sankta Maria og med ønske om et godt år og fred!
Gå videre til neste juletradisjon: Omsorg for fattige og syke. (Se 17. desember)