Elendighetsbeskrivelsen som ingen ende tar…
Si noe positivt om skolen, da vel!
«Kjære alle landets politikere. Kan dere i den korte uken vi har igjen til valget, være så snill å anstrenge dere bittelitt for å finne frem til noen positivt ladete ord når dere snakker om oss som jobber i skolen? Da kan det jo til og med hende at noen av oss 100 000 kvalifiserte og erfarne lærere til og med får lyst til å fortsette noen år til.»
Slik ordla Facebookvenn Bjarte seg for en tid tilbake. Og det er ikke vanskelig å være enig med ham. For det gjør noe med egen yrkesstolthet når mange utenforstående synes å ha sterke meninger om hvor dårlig den norske lærerstanden er – og hvor elendig det står til i skolen. Det fins brodne kar over alt, også i skolen, men det oppleves som meget urettferdig og lite omtenksomt å skjære alle over en kam. Svært mange lærere gjør en utmerket jobb. Det er ikke lærerne som er hovedproblemet, men for trange rammevilkår, dårlig vedlikeholdte skolebygg, tomme bassenger, gamle pulter, for lite utstyr etc.
Om mantraet «Vi må ha bedre lærere!»
Eller for å sitere Silje Rostøl Svela, også hun lærer, skrev for noen år siden følgende i et debattinnlegg i Bergens Tidende:
«Å bli møtt hver dag i alle media med mantraet «vi må ha bedre lærere», gjør noe med meg. Det gjør også noe med samfunnets holdninger til meg. Dere (= politikerne) har skapt en lærerforakt som kanskje er nyttig i valgkampsammenheng, men svært lite formålstjenlig om dere tenker at respekten for mitt yrke skal økes.»
Og hun fortsetter så betimelig: «Vi har alle gått på skolen. Underlig nok ser dette ut til å bety at alle har en like kvalifisert oppfatning av hvordan skole bør drives. Jeg har i min skoletid også måttet forholde meg til lærere jeg skulle ønske var annerledes. Samtidig har jeg i løpet av livet måttet forholde meg til en inkompetent lege, til en usympatisk sykepleier, en usannferdig eiendomsmegler, en uvillig førstekonsulent og en prinsippryttersk saksbehandler. Jeg har også truffet politikere som er direkte uinteresserte i å høre på hva jeg har å si…
Men betyr mine personlige erfaringer nødvendigvis at vi må ha bedre leger, bedre sykepleiere, bedre eiendomsmeglere? Skal vi ha verdens beste saksbehandlere – eller bør vi heller gå politikerne nærmere etter i sømmene?»
Til foreldrene!
Mot slutten i sitt innlegg henvender Silje Rostøl Svela seg til foreldrene. Her sier hun noe som jeg gjerne kan sette to streker under, samt skrive JA! i margen: «Ditt barn får ikke bedre resultater på skolen gjennom at jeg tar videreutdanning. Hatties studier – som høyresiden gjerne viser til – viser faktisk at etter- og videreutdanning av lærere gir minimal effekt på elevens læring. Så vend blikket bort fra Finland, Singapore, Hong Kong og Japan.
Se et øyeblikk bort fra OECD, PISA og PIRLS – alle forkortelsene som forleder oss til å tro at vi synker som steiner om vi ikke når opp på internasjonale resultatlister. Men ha gjerne i bakhodet at to av de største suksessfaktorene i den finske skolen er lærerens status og minimal politikerinnblanding i skolen.
Men hver dag møter jeg tverrsnittet av Norges befolkning. Virkelighetens klasserom består av tre som ikke har spist frokost. Én som forlot både mor og far sovende da han gikk til skolen. Fire som satt oppe og spilte Playstation til tre om natten. To som synes de er for tjukke og som nekter å ta av seg yttertøyet. En som har skåret opp lårene sine med barbérblader. Tre som elsker Justin Bieber. Tre andre som elsker One Direction – og hater Justin Bieber. En som ikke vil leve. Tolv som bor i to forskjellige hjem. Tre som har dunjakker til 7000 kroner, to som har tynnslitte vinterjakker de har arvet av eldre søsken. Fire som ikke har kontakt med en av sine foreldre. Én som ikke vet hvem faren sin er. Seks eier ingen bøker, fjorten har ikke lånekort på biblioteket. Ti har aldri blitt lest for hjemme. Fire har bodd i Norge i mindre enn tre år.
Alt dette tatt i betraktning (eller snarere ikke) har min kommunes folkevalgte bestemt at snittet på nasjonale prøver i lesing i alle klasser skal økes med en viss prosent per år. Et tall, bestemt av politikere uten skolefaglig kompetanse, uten pedagogisk eller annet faglig fundament. Et tall som lekfolk har kommet opp med, men som fagfolk skal måles på.»