Gratulerer, Christine Hope!

Hadde jeg hatt hatt, hadde jeg tatt den av for Christine Hope, Thomas Valeur og Arvid Ones

Imponerende “Hope, skulder, kne og tå”

Så har jeg fått med meg Christine Hopes siste show; “Hope, skulder, kne og tå”. Det er jeg veldig glad for, for dette er Christine Hope på sitt beste. En blir mektig imponert over alt denne damen fikser i løpet av et 75 minutters forrykende sceneshow. “Hope, skulder, kne og tå” er en minneverdig forestilling, der Christine Hope, som strutter av energi, spillelyst og spilleglede, har med seg gitarvirtuosen Thomas Valeur som gir forestillingen det lille ekstra. Et genialt samspill mellom de to, der Thomas Valeur også har mye å gjøre. Hans innslag er meget hørverdige, og bedre enn det som Dagfinn Lyngbøs musikalske makker evnet å oppdrive i Supersmud.

Regien er ved Arvid Ones, også han har gjort en kjempejobb, for dette er en helstøpt, gjennomført og proff oppsetning der Christine Hope får vist mange sider av sitt store talent. Hun gir oss en rekke nye rollefigurer, i tillegg til skikkelser hun med hell har karikert tidligere. Det hele gjøres i et heseblæsende tempo med massevis av armer og bein, og det er så imponerende gjort at det tar pusten fra noen og enhver. En meget minneverdig forestilling!

Noen tenkte at det kunne være vanskelig for Christine Hope å hoppe etter Dagfinn Lyngbø, dvs. være den som overtok Ole Bull Scene etter bergenskomikerens forestilling. Men Christine Hope klarer dette aldeles utmerket. På mange måter overgår hun sin kjente komikerkollega på flere områder. Undertegnede synes “Hope, skulder, kne og tå” er en mye artigere oppsetning enn Dagfinn Lyngbøs “Supersmud” (som for øvrig fikk terningkast 4 av undertegnede). Det er noe med hele Hope-konseptet som fascinerer meg. I denne forestillingen har trekløveret Hope, Valeur og Ones truffet blink. En rekke fremragende sketsjer varter Christine opp med, og når hun trenger en ørliten pust i bakken, overtar gitaristen Valeur på elegant vis, og han har bokstavelig talt mange strenger å spille på. Når Ones i tillegg har anrettet et variert scenebilde med fiffige kulisser og påfunn, blir dette en helstøpt og variert forestilling som aktørene kan være stolte av.

Det eneste jeg stusser litt på, er oppsetningens første Hope-innslag, den om moren til Karoline Krüger som snakker raskere enn sin egen skygge. All den tid jeg kjenner originalen, så er det absolutt ingen ting i Christine Hopes parodi som undertegnede kjenner igjen hos artistmammaen. I så måte virker sketsjen særdeles tøvete, og kanskje også litt vel intern, men dyktig utført er det uansett, selv om innslaget er hinsides enhver fornuft. For gal og gøy skal Christine Hope selvsagt få lov til å være, for det går ikke an å ta henne på alvor i enhver situasjon. Innslaget fra foreldremøtet på niende trinn er kostelig, det samme er forelesningen om menneskers ulike måter å le på. For ikke å snakke om parodien på Aurora, og det tankevekkende innslaget om tenåringen som skal på skoleball og som også gruer seg til russetiden. Eller sauen som ble gjenglemt i fjellet for fire år siden, og den hysterisk morsomme parodien på fotballtrenerpappaen som blottlegger et enormt engasjement og tvilsomme holdninger overfor sine aldersbestemte spillere, en sketsj som er en av de beste i en svært så velregissert, musikalsk og forseggjort oppsetning.

“Hope, skulder, kne og tå” er svært bra. Gratulerer med flott show, Cathrine Hope! Sånt står det respekt av!

Anmeldt av John Steffensen – www.johnsteffensen.no

Christine Hope

Show: “Hope, skulder, kne og tå”