I ytringsfrihetens navn

Rezkas skjebne
- Jeg vil heller dø stående enn leve på knærne, sa sjefredaktøren i Charlie Hedbo. Onsdag 7. januar 2015 døde han på post - i ytringsfrihetens navn....
– Jeg vil heller dø stående enn å leve på knærne, sa sjefredaktøren i Charlie Hedbo. Onsdag 7. januar 2015 døde han på post – i ytringsfrihetens navn….

I ytringsfrihetens navn

Det finnes selvsagt ikke noe som rettferdiggjør en så grusom handling som satiremagasinet Charlie Hebdos stab ble utsatt for 7. januar. Dette er en avskyelig handling som alle tar avstand fra. På den annen side kan det være grunn til å reflektere over hvorfor slikt skjer, og om det i ytringsfrihetens navn er nødvendig å tirre folk til de grader.

Satire er enkelt sagt vittig spott, en forteller- eller kunstform som kritiserer eller kommenterer mennesker, fenomener, politikk og tanker i samtiden på en humoristisk måte. Grove overdrivelser og ironi, gjerne sammen med karikaturer, latterliggjør svakheter ved systemene eller gjør narr av menneskers laster og skrøpeligheter. Det kan dreie seg om alt fra spydige kommentarer til refsende tekster eller diktverk.

Å kunne ytre seg fritt innebærer at alle mennesker har lov til å gi uttrykk for sine meninger. En skal ha lov til å ytre seg eller formidle sine ideer – eller velge å la det være. Men denne friheten til å ytre seg er ikke absolutt. Det fins lovfestede begrensninger, bl.a. det at en ikke har lov til å fremsette trusler, krenke privatlivet, gjøre æreskrenkelser, trakassere eller komme med hatefulle eller diskriminerende utsagn. Å reagere mot ulovlige ytringer kan først gjøres etter at ytringen er fremsatt. Sensur – herunder også forhåndssensur – er som hovedregel ikke tillatt. 

I mange såkalte siviliserte samfunn er blasfemi og krenkelser av religion forbudt. I Norge er dette forbudet ikke blitt håndhevet på mange år. Stortinget har derfor bestemt at blasfemiforbudet skal fjernes fra straffeloven. En av grunnene til dette er at religion ikke kan eller bør vernes mot krenkelser; det kan bare individer og/eller grupper. En annen begrunnelse er at blasfemiske ytringer i noen tilfeller kan målbære viktig samfunnskritikk, og at disse derfor bør vernes av ytringsfriheten. Oppfordring til vold og ulovligheter er derimot ikke vernet av ytringsfriheten.  

Som jeg har skrevet opp til flere ganger tidligere, er det viktig å vise respekt overfor andre mennesker, kulturer, religioner, livssyn etc., og jeg har konkludert med at når vi viser respekt, møter vi andre mennesker med samme aktelse som vi selv ønsker å bli møtt med. Vi anerkjenner vedkommende som vår likemann – eller kanskje endatil høyere enn oss selv. Mine personlige holdninger og verdier tar hensyn til andre menneskers holdninger og verdier, og det behøver ikke nødvendigvis dreie seg om et menneske heller, det kan like gjerne være et regelverk, et dyr eller andres menneskers eiendom/eiendeler. 

Vi skal verne om ytringsfriheten, men i friheten til å si og mene hva vi vil, påhviler det oss også et ansvar. En bør kanskje bli flinkere til å spørre seg selv: Gagner det noen at jeg gjør dette? Fører det noe godt med seg? Er det viktig? osv… Hvis en ikke kan svare JA på disse spørsmålene, kan en like gjerne la det være. Og dersom en vet at ytringene kan oppleves svært sårende eller ærekrenkende for andre, behøver en vel ikke på død og liv ikke provosere dem til stadighet? For en skal i respektens navn møte andre mennesker med den samme aktelse som en selv ønsker å bli møtt med.  

Om noen lager ondsinnede tegninger – eller kommer med gjentatte uhyrlige, løgnaktige karakteristikker eller påstander så vel muntlig som skriftlig av personer som for andre er kjære, nære og viktige, vil de det rammer bli såret, provosert og sint. Ytringene kan bli oppfattet som svært urimelige, falske, urettferdige og fullstendig respektløse. Dermed vil en ta til motmæle, for løgnaktigheter får ikke stå uimotsagt.

Sånn er det med de fleste av oss, men måten vi reagerer på, er svært forskjellig. Å drepe noen med kuler, personer som kun forholder seg til blyant og papir i «kampen», virker hinsides. At vi mennesker i år 2015 ikke har kommet lenger enn som så, gir alvorlig grunn til bekymring. Sjefredaktøren for satiremagasinet døde på sin post: – Jeg vil heller dø stående enn å leve på knærne, skal han ha sagt. I ytringsfrihetens navn fikk han ønsket sitt oppfylt. 

 

La andre få vite om dette innlegget..