Eldre som kan betale en million i året for hvite duker, sølvtøy og vinkjeller, en «spennende bransje»…
Stein Erik Hagen vil hjelpe de mest velstående til å fortsette et liv i overflod langt inn i alderdommen. Det er til å bli kvalm av!
Stein Erik Hagen, eller Rimi-Hagen som han en gang ble kalt, har kastet sine øyne på et nytt interessant konsept; «luksus-eldrehjem». Til VG fremholder han at «eldre er en spennende bransje å vurdere», og han ser for seg store fellesbygg der beboerne har egne leiligheter og tilgang til leger, sykepleiere og mennesker som kan hjelpe de eldre med ulike gjøremål. Men tro ikke at dette er noe idealistisk foretak fra Hagens side, for døgnprisen på et «luksus-eldrehjem» starter på 2 500 kroner, eller nesten 1 million kroner i året, noe som definitivt ikke er for hvermannsen. Nei, dette er for de «godt kondisjonerte», mennesker som gjennom livet er blitt vant til en svært høy levestandard og som ønsker å fortsette luksustilværelsen også etter at de er blir godt voksne seniorer. Dette er mennesker som bare kan trives med hvite duker, sølvtøy, vinkjeller, dyr kunst og praktfulle omgivelser. Derfor har de luksus-eldrehjemmene som allerede fins i Norge, blitt til i gamle herskapsvillaer, rederboliger o.l., herregårder med «fin adresse». «Luksus-eldrehjemmene» gjenspeiler fordums prakt og storhet.
For det som Stein Erik Hagen og andre investorer ser for seg, har egentlig ikke så mye med pleie og omsorg å gjøre. Tilbudet om «luksus-eldrehjem» er utelukkende for å forlenge den overdrevne luksus som har vært selve livet for de velformuende, de som Stein Erik Hagen klassifiserer som de «ressurssterke» av oss. Å investere i slike menneskers luksus har som overordnet mål å melke beboerne for alt de er verdt. Men den dagen disse «luksus-pensjonistene» utsettes for et større hjerneslag, får en alvorlig kreftdiagnose eller blir pleietrengende av andre årsaker, hjelper det fint lite med flott adresse, skinnende sølvtøy, hvite duker, innholdsrik vinkjeller og kostbar plysj. Da må også disse finne seg i å bli overført til et kommunalt sykehjem, der det offentlige, tross den velformuendes sterke motvilje og motforestillinger, står til disposisjon også for de rikeste. Da må den 89 år gamle Vera, som bor på et «luksus-eldrehjem» i hovedstaden, trolig måtte bite i seg det som hun hevdet overfor VG, at det offentlige tilbudet er «helt forferdelig». Som sterkt pleietrengende vil hun da ikke lenger ha noen glede av «luksus-eldrehjemmets» hvite duker, vinkjeller og sølvtøy. Men investorene, som Stein Erik Hagen, fortviler ikke av den grunn. For når en «melkeku» forlater et «luksus-eldrehjem», står det alltid en ny klar til å rykke inn, for ventelisten er lang. Det fins en rekke svært velformuende som er villig til å bla opp en million kroner per år for at de skal kunne nyte sitt otium i sin behagelige, vante luksus. Til glede for dem selv, og til enda større glede for investorene som synes de «eldre er en spennende bransje». Spennende, javisst, fordi den er svært så innbringende.
