Når fellesskapet ofres…

Hvis et eldre menneske ikke oppfyller alle kriterier, kan det bli nektet behandling for sin sykdom.

Skremmende segregeringstanker

Når alder og økonomi får bestemme hvem som er best for landet vårt

I går (12.11.2014) fikk helseministeren overrakt Norheimutvalgets rapport om hvordan helsetjenesten kan bruke knappe ressurser på en rettferdig måte. Blant kriteriene som er blitt mest vektlagt i rapporten, er alder: «Bør alder være et eget kriterium ved prioritering av helsehjelp? Hvor stor vekt skal det legges på økonomi, og hva er et rimelig forhold mellom kostnader og helsegevinst? Hvor stor nytte bør behandling ha i livets sluttfase?»

Hvis et eldre menneske ikke oppfyller alle kriterier, kan det bli nektet behandling for sin sykdom.Utvalgets konklusjoner provoserer mange, ikke minst de eldste i befolkningen. Mange pensjonister føler at deres liv er i ferd med å bli mindre verdt, og at dette er et uttrykk for at Norge har tatt et stort skritt bort fra et samfunn basert på likhetsprinsippet, til et kaldt og ufølsomt segregeringssamfunn basert på økonomisk status og den sterkestes rett. De som har penger skal få bedre løsninger, bedre skoler, bedre helsetjenester, mindre skatt, bli prioritert osv. 

En meningsytring i Dagsavisen 31. januar 2014, ført i pennen av Guri Riksaasen og Thor Inge Kufaas, gir grunn til ettertanke. Her bringer jeg et par avsnitt av deres innlegg om segregering av det norske samfunnet:

«For noen uker siden traff en av kronikkforfatterne noen gamle studievenner fra Blindern. De kommer fra hele verden, og de var desillusjonerte. De kom til Norge midt på nittitallet og ser at det Norge de beundret fra hjemlandene sine og elsket så høyt at de bosatte seg her, det Norge som gikk foran med ansvar og fellesskapsløsninger, det Norge er i ferd med å forsvinne. Var det sånn at fellesskapsløsningene virkelig bare gjaldt så lenge vår egen lommebok ikke var tjukk nok? Ble oljeformuen så stor at vi ikke lenger trenger hverandre?

Med jevne mellomrom hyler noen om at velferdsstaten er truet. Sannheten er at det er verken fattige, innvandrere eller eldre som truer velferdsgodene våre. Noen av oss, ikke alle, men mange nok, har det nå så godt at vi tror vi ikke lenger trenger fellesskapet. Noen av oss har glemt at inkludering og fellesskap er en viktig verdi som gjør at hvert enkelt individ får maksimere sine ressurser og nå sine mål og gjennom det bidra til fellesskapets totale styrke og ressurs. Får man ikke delta, kan man heller ikke bidra. Det totale fellesskapet, alle inkludert, kan ikke annet enn å tape på segregering skapt av konkurranse mellom lommebøker.»

La andre få vite om dette innlegget..