Fru Pedersens opplevde tilrettelegging og imøtekommenhet

Livsfaseorientert personalpolitikk.Fabel nummer 1.

Første arbeidslivsfabel

Av John Steffensen

Livsfaseorientert personalpolitikk.Fabel nummer 1.

Fru Pedersen har bodd i oppgangen siden midt på syttitallet. Leiligheten i første etasje har alltid vært et samlingspunkt for barna i borettslaget. Fru Pedersen er en snill og rettferdig dame, og hun elsker barn, de hun selv aldri opplevde å få. Når hun treffer dem på plenen eller i butikken, møter hun dem med et smil og har alltid tid til en prat. Hun bryr seg…!

Dessverre er ikke alt som før. Fru Pedersen har fått leddgikt, og nå synes trappevasken å være uoverkommelig. Fire etasjer hver tredje uke. Fru Pedersen er en samvittighetsfull dame som ikke vil unndra seg sine plikter. Nå ser hun ingen annen utvei enn at hun må finne seg et nytt sted å bo, et sted uten fellesplikter.

Beboerne i oppgangen elsker fru Pedersen, og de synes det er leit at hun ser seg nødt til å flytte. Hennes varme smil, gode humør, skarpe replikk og grenseløse omsorg, har gjort henne til en avholdt leieboer. Det er liksom fru Pedersen som er selve oppgangen!

Mange finner det meningsløst at hun skal være nødt til å flytte på grunn av en trapp. Derfor kommer beboerne sammen for å diskutere hva som kan gjøres for at hun fremdeles kan bli. Styret har foreslått at fru Pedersen skal slippe trappevask en gang hvert halvår, og de er selv godt fornøyd med tiltaket for ingen andre har fått et tilsvarende tilbud.

Men forslaget betyr ikke noe fra eller til for den sykdomsrammede beboeren. Å slippe trappevask to ganger i året endrer ikke det faktum at hun er syk og ikke er i stand til å sitte på kne og skure trappetrinn. De verkende leddene umuliggjør den slags…

Da er det én som ser en løsning: «Fru Pedersen gjør så mye godt til beste for oss alle. Det er hun som pynter oppgangen til jul, 17. mai og når noen har bursdag eller konfirmasjon. De nydelige blomsteramplene ved inngangen er det hun som steller med. Og sist, men ikke minst, er hun den beste sosialarbeideren vi kan ønske oss. Alt dette er fellesdugnad i massevis, borettslaget hadde aldri vært det samme uten henne! La oss andre, som er funksjonsfriske og sterke, legge til rette for at fru Pedersen kan bli. La oss dele på pliktene som var hennes. Hun skal slippe å vaske et eneste trappetrinn til. Det som betyr noe, er at vi fortsatt får ha henne boende hos oss. For ingen kan erstatte fru Pedersen.»

Det gledet henne stort, alt de sa og gjorde. Og fru Pedersen kunne fortsette å bo i oppgangen, til alles tilfredshet.

Denne fabelen er et apropos til myndighetenes pålegg om livsfaseorientert personalpolitikk (omtalt i annet innlegg på dette nettstedet) og tilrettelegging for arbeidstakere med spesielle behov uansett livsfase. Myndighetene ønsker at arbeidstakere skal stå lenger i jobb, og livsfaseorientert personalpolitikk er i så måte et viktig insentiv.

La andre få vite om dette innlegget..

En kommentar på “Fru Pedersens opplevde tilrettelegging og imøtekommenhet”

  1. Godt at det fremdeles finnes mennesker som er løsningsorienterte, det skulle vel egentlig bare mangle, å vise medmennesklighet koster ingen ting men gleder desto mer 🙂

Kommentarer er steng.