Alf Prøysen – en av Norges største pedagoger, enda han ikke var lærerutdannet…
En god lærer må finne elevene der de er
Alf Prøysen likte seg på skolen og særlig flink var han til å skrive stil, i tillegg til at lesing var det fineste han visste. Men Alf Prøysen, som av mange regnes som vårt lands største dikter i etterkrigstiden, hadde en svært begrenset skolegang. Det ble med sjuårig folkeskole, ett år fortsettelsesskole og et halvårskurs på amtsskole. Etter dette bar det rett ut i arbeidslivet som fjøsrøkter og griskokk.
Men selv om Alf Prøysen hadde lite skolegang, var han etter manges mening en av de største pedagogene i Norge i det 20. århundre. Selv om han ikke var lærer, eller hadde noen fast skolebygning, kom han likevel hjem til folk, gjennom radioen. Og han hadde et stort publikum, mange flere enn de som ikke fikk oppleve ham i levende live kan forestille seg.
Prøysen var en gudbenådet forteller. Visene og stubbene han skrev, rommer ufattelig mye, sagt med få ord. Han hadde en egen evne til å begynne en tekst slik at folk bare måtte lese videre.
PRØYSENS SPARK TIL LÆRERE OG AKADEMISKE FORSTÅSEGPÅERE
Her følger f.eks. Alf Prøysens spark til lærere og akademiske forståsegpåere: Den lille lørdagsstubben “Om katter” som Prøysen skrev i Arbeiderbladet for femti år siden, handler om andreklassingen Jon som har fått i oppgave å skrive stil om katta. Jon skriver: “Katta våres er glad i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.” Lærerinnen stusser når hun ser hva Jon har skrevet: “… Nei, men kæin det vara riktig detti da, Jon?” sa hu blidt; “Katta ska vara ute om natta, den, da ska katta gå på jakt, den, hvis du vil ska du få låne ei bok med masse kattebilder, og der ser du åssen katta ska vara.” “Katta våres kæin itte lesa, hu”, sa gutten, og så måtte’n sitta att for hæin hadde vært opsternasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som itte oppførte seg etter videnskapens iakttagelser.”
Denne lørdagsstubben fra Alf Prøysen kan være til ettertanke for noen og enhver, ikke minst for lærere som skal forsvare elever som ikke oppfører seg etter vitenskapens iakttagelser, for eksempel de barna som aldri får kjenne gleden ved mestring, eller klarer å nå de målene som resultatorienterte skolebyråkrater forventer skal være innen rekkevidde for de fleste. Når læreren finner elevene der hver enkelt av dem er, først da kan de lære noe de ennå ikke vet at de har bruk for. En god lærer legger til rette for slikt, uansett hva pedagogiske byråkrater måtte forfekte.