Tre fabler om arbeidslivet

Mp900400353

Livsfaseorientert personalpolitikk – Seniorpolitikk

Myndighetenes pålegg om at arbeidsgivere skal praktisere livsfaseorientert personalpolitikk, innebærer bl.a. tilrettelegging for arbeidstakere med spesielle behov – uansett livsfase. Myndighetene vil at arbeidstakere skal stå lenger i jobb, og livsfaseorientert personalpolitikk er også ment å være et seniorpolitisk tiltak. Det kan imidlertid være langt mellom teori og praksis… John Steffensen har skrevet tre arbeidslivsfabler om temaet, små beretninger som et apropos til livsfaseorientert personalpolitikk.

 

Første fabel:

Fru Pedersens opplevde tilrettelegging og imøtekommenhet

Av John Steffensen

Livsfaseorientert personalpolitikk. Fabel nummer 1.Fru Pedersen har bodd i oppgangen siden midt på syttitallet. Leiligheten i første etasje har alltid vært et samlingspunkt for barna i borettslaget. Fru Pedersen er en snill og rettferdig dame, og hun elsker barn, de hun selv aldri opplevde å få. Når hun treffer dem på plenen eller i butikken, møter hun dem med et smil og har alltid tid til en prat. Hun bryr seg…!

Dessverre er ikke alt som før. Fru Pedersen har fått leddgikt, og nå synes trappevasken å være uoverkommelig. Fire etasjer hver tredje uke. Fru Pedersen er en samvittighetsfull dame som ikke vil unndra seg sine plikter. Nå ser hun ingen annen utvei enn at hun må finne seg et nytt sted å bo, et sted uten fellesplikter.

Beboerne i oppgangen elsker fru Pedersen, og de synes det er leit at hun ser seg nødt til å flytte. Hennes varme smil, gode humør, skarpe replikk og grenseløse omsorg, har gjort henne til en avholdt leieboer. Det er liksom fru Pedersen som er selve oppgangen!

Mange finner det meningsløst at hun skal være nødt til å flytte på grunn av en trapp. Derfor kommer beboerne sammen for å diskutere hva som kan gjøres for at hun fremdeles kan bli. Styret har foreslått at fru Pedersen skal slippe trappevask en gang hvert halvår, og de er selv godt fornøyd med tiltaket for ingen andre har fått et tilsvarende tilbud.

Men forslaget betyr ikke noe fra eller til for den sykdomsrammede beboeren. Å slippe trappevask to ganger i året endrer ikke det faktum at hun er syk og ikke er i stand til å sitte på kne og skure trappetrinn. De verkende leddene umuliggjør den slags…

Da er det én som ser en løsning: «Fru Pedersen gjør så mye godt til beste for oss alle. Det er hun som pynter oppgangen til jul, 17. mai og når noen har bursdag eller konfirmasjon. De nydelige blomsteramplene ved inngangen er det hun som steller med. Og sist, men ikke minst, er hun den beste sosialarbeideren vi kan ønske oss. Alt dette er fellesdugnad i massevis, borettslaget hadde aldri vært det samme uten henne! La oss andre, som er funksjonsfriske og sterke, legge til rette for at fru Pedersen kan bli. La oss dele på pliktene som var hennes. Hun skal slippe å vaske et eneste trappetrinn til. Det som betyr noe, er at vi fortsatt får ha henne boende hos oss. For ingen kan erstatte fru Pedersen.»

Det gledet henne stort, alt de sa og gjorde. Og fru Pedersen kunne fortsette å bo i oppgangen, til alles tilfredshet.

 

Andre fabel:

Bussjåfør Andersens opplevde inkonsekvens og urettferdighet

Av John Steffensen

Seniorpolitikk og livsfaseorientert personalpoltikkAndersen har vært en trofast medarbeider i busselskapet i over tretti år. Fordi han både er bestemt og fleksibel og har godt lag med de unge, er det han som alltid har kjørt ungdomsskoleelevene til og fra skolen – i tillegg til at han ofte har hatt ansvaret for nattbussen i helgene, fordi han både har diplomatiske evner og våger å sette foten ned, gi tydelig beskjed om hvordan feststemte passasjerer skal oppføre seg om de ønsker at Andersen skal frakte dem hjem nattestid.

Men Andersen begynner å bli lei av at det alltid er han som må kjøre disse rutene, og han føler at det koster mer krefter nå som han er blitt seksti, enn det gjorde da han var yngre. Derfor har Andersen søkt den ledige jobben som turbilsjåfør i selskapet. Dette er noe han er motivert for og har lyst til, noe han også tydelig tilkjennegir overfor selskapets leder. Andersen har faktisk en klar forventning om at turbiljobben vil bli hans, han kan vanskelig skjønne at det er mulig for ledelsen å se bort i fra hans lange fartstid i selskapet, og det faktum at han alltid har vært en trofast og svært dyktig medarbeider. 

Derfor blir Andersen utrolig skuffet og bitter når han oppdager at selskapet tilsetter en helt ny og ung sjåfør i turbiljobben, samtidig som Andersen tildeles en jobb han egentlig ikke kan tenke seg. Fra nå av skal Andersen slippe å kjøre nattbuss, og tillegg vil han få en hel time mindre kjøretid bak rattet per uke. Andersen skal nå busse på dagtid, men den ukentlige fritimen kan han ikke bruke til noe som helst, fordi han da må oppholde seg på endestoppet i påvente av neste tur en klokketime senere. I bakhodet kverner hele tiden lederens formanende påminnelse om at det er passasjerene vi jobber for!  Som om Andersen ikke visste dette etter mange tiår i selskapets tjeneste… Men var det ikke slik at det fantes passasjerer i turbussen også…?  

Det var ikke dette Andersen hadde sett for seg. Nå sitter han i bussløyfen og ser glade og forventningsfulle pensjonister bli kjørt av sted i den splitter nye turbussen som Andersen selv drømte om å få kjøre. Og i guidesetet ved siden av den unge sjåføren sitter daglig leder med et bredt smil, tydelig tilfreds over den nye bussen og tingenes tilstand. Akkurat i det de passerer Andersen på endestoppet, vinker daglig leder ivrig og gledesstrålende til ham – mens sjåføren fløyter…

Men Andersen vinker ikke tilbake…

 

Tredje fabel:

Morgan Fuglesangs opplevde firkantethet og urimelighet

Av John Steffensen

Morgan fuglesangs opplevde firkantethet og inkonsekvensMorgan Fuglesang har vært en trofast medarbeider for engrosfirmaet i mange år. De siste årene har han begynt arbeidsdagen tidlig, en til to timer før bedriftens ordinære åpningstid. Når resten av staben møter på jobb, dufter det alltid nytrukket kaffe i lokalene, og i det fjerne høres morgennyhetene og musikk fra Morgan Fuglesangs lille transistorradio. Flere ganger har herr Fuglesang gjennom sin grytidlige entre vært til stor nytte for firmaet. For eksempel da han en morgen oppdaget at temperaturen på bedriftens fryselager var i ferd med å bli for høy. Hans hurtige inngripen i sikringsskapet førte til at hele varebeholdningen ble reddet, og firmaet spart for store utgifter. Ved en annen anledning var alle inngangsdørene blitt herpet i løpet av helgen, slik at det var umulig å låse seg inn i bygningen mandag morgen. Da fikk herr Fuglesang, takket være sin fingerferdighet, med mye strev og møye åpnet en av dørene slik at ingen medarbeidere eller kunder behøvde å bli stående ute og fryse i det sure vinterværet i påvente av at noen fikk åpnet inngangsdørene.

Nå var det selvsagt ikke hver dag at slike hendelser inntraff, men det var likevel godt at herr Fuglesang møtte grytidlig på jobb, for eksempel hvis en leverandør kom tidligere enn antatt med sine varer. Da åpnet herr Fuglesang dørene for leveransen. Alltid til stede. Alltid beredt! 

Morgan Fuglesang jobbet i fakturaavdelingen der han priset de ulike vareslagene før regninger ble sendt til kundene. Herr Fuglesang hadde funnet ut at timene på morgenkvisten i bunn og grunn var de mest effektive. Da kunne han sitte i ro og fred, uten forstyrrende telefoner, henvendelser fra kolleger om likt og ulikt, eller den enerverende støyen fra det åpne kontorlandskapet. 

Etter en tid fikk imidlertid firmaet ny sjef, og den nye lederen fikk snart vite at Morgan Fuglesang var en viktig person for bedriften, dyktig, pålitelig og godt likt av alle. Han unndro seg aldri sine plikter og var firmaets mann mer enn de fleste.

Det hendte noen ganger at herr Fuglesang ikke hadde flere fakturaer å ta hånd om mot slutten av arbeidsdagen. Da pleide han å rydde pulten sin, for deretter å forlate jobben noen minutter før tiden. Dette hadde aldri vært noe problem, og ingen hadde heller noen innsigelser på at han gjorde dette. Han hadde tross alt kommet på jobb lenge før de andre. 

Men en dag da Morgan Fuglesang passerte sjefens kontor, kikket sistnevnte demonstrativt på veggklokken i det herr Fuglesang var på vei ut av kontoret et kvarter før tiden. Morgan merket seg hintet, men sa ingen ting. Verre ble det da han noen dager senere, ble kalt inn til sjefen og fikk refs for at han enkelte dager tillot seg å forlate arbeidsplassen før tiden. Dette utspillet skuffet herr Fuglesang veldig. Han hadde aldri forventet å bli behandlet på en slik måte, tatt i betraktning av alt han gjorde for firmaet. Sjefen proklamerte at av hensyn til de øvrige ansatte, måtte han aldri gå før arbeidstidens slutt. Den slags virket demotiverende for arbeidsmoralen. De andre arbeidstakerne ville oppleve det som urettferdig at herr Fuglesang fikk gå før arbeidsdagen var over. 

En grytidlig morgen et par dager senere ble sjefen vekket av mobiltelefonen. Samtalen gjaldt en vareleveranse, samt en låst ytterdør og en mørklagt bygning. Sjefen svarte at herr Fuglesang alltid pleide å være tidlig på jobb, men skjønte ikke hvorfor han ikke allerede hadde åpnet dørene . «Jeg ringer ham med det samme», sa sjefen. Noe han straks også gjorde. Etter at herr Fuglesangs telefon hadde ringt lenge og vel, hørte sjefen en søvnig stemme i den andre enden: «God morgen! Hvorfor ringer du meg nå? Arbeidsdagen begynner jo ikke før om en time…»

 

La andre få vite om dette innlegget..