Om seniorers verdige avgang

Om livsfaseorientert personalpolitikk og seniorer

Alle de andre tenker bare på seg. Det er bare jeg som tenker på meg…

Om livsfaseorientert personalpolitikk og seniorerDe fleste av oss vil en gang bli «seniorer» (eller «senioritaer») på arbeidsplassen sin. Når en er ung, er det lett å glemme akkurat det perspektivet. Jeg husker godt da jeg startet min lærerkarriere. Noen av mine kolleger virket nærmest «haug-gamle» – like gammel som jeg er nå…

Tiden flyr. Før en får sukk for seg er en blitt «gammel» – eller «senior» som er et mye penere uttrykk. Det ligger en anerkjennelse i det begrepet. Det oser av livsvisdom og kompetanse. Men er det slik «seniorer» i arbeidslivet opplever seg selv og sin posisjon? Jeg er ikke så sikker på det…

Det er ingen som takker deg, den dagen du stuper. Jeg mener faktisk det. Der er alltid noen som står klar til å overta, yngre krefter som må få slippe til. De unge har problemer med å få seg jobb, og noen ganger kan det synes som om eldre arbeidstakere blir en propp i systemet. Den dagen de trekker seg tilbake, får de takk og farvel – og så blir de glemt… Ute av øye – ute av sinn! Etter noen år, når de kommer tilbake til arbeidsplassen på besøk, er det mange som ikke aner hvem «gamlingen» er. De er heller ikke interessert i å bli kjent med vedkommende. «Tidene forandrer seg», tenker den gamle; «Intet er som det en gang var.» En mager trøst, men et (sørgelig?) faktum…

Så har myndighetene kunngjort at eldre arbeidstakere må oppmuntres til å bli værende lenger i jobben, dvs. utsette sin yrkesavslutning. I den forbindelse trekkes det frem side opp og side ned med momenter som det skal må hensyn til. Et bitte lite utdrag lyder som følger:

«Skal vi virkelig ta fatt i oppgaven med positivt å inkludere eldre arbeidstakere og gjennom det få folk til å jobbe lenger, må vi ta nye grep. Seniormedarbeiderens oppfatning av seg selv er viktig i forhold til hvor lenge han eller hun vil arbeide. Statistiske gjennomsnittsmennesker gir et dårlig grunnlag for å forstå den enkeltes valg om å bli i jobben, eller la seg pensjonere. Hvis en virksomhet, eller hvis en på samfunnsnivå, ønsker å få enkeltpersoner til å stå lenger i jobb, må en innse at en står overfor helt ulike personer.

Hver enkelt person har sin egen opplevelse av de siste yrkesaktive årene og overgangen til pensjonsalder. I denne situasjonen fins det ingen «gjennomsnittsmennesker».

For arbeidsgiver er det viktig at overgangen blir en anledning til å overveie konkrete alternativer til en 100 pst pensjonisttilværelse. Ingen arbeidstakere kan oppfatte det negativt å få vite at de fortsatt er ønsket på sin arbeidsplass. Selv for personer som har bestemt sin avgang, og har sin fulle rett til det, vil det kunne bidra til en opplevelse av «verdig avgang» hvis de blir spurt om å fortsette med redusert arbeidstid. Det foreligger som kjent muligheter for flertallet av de som når 62 år til å kombinere jobb og delpensjon. Det gir mulighet til å «dosere» jobben riktig i forhold til ønsker og overskudd. Derfor bør arbeidsgiver være aktiv og eventuelt peke på delpensjon som et mulig alternativ til full AFP.» (Sitat slutt)

La andre få vite om dette innlegget..