Min far, skomakeren: «Min innstilling til yrket var den samme som i samfunnet ellers, det va’kkje nokke»

Min far, skomakeren - 7. Del. En serie av john steffensen. Www. Johnsteffensen. No

Det var revisor han ville bli, ikke skomaker

Min far, skomakeren: «Min innstilling til yrket var den samme som i samfunnet ellers, det va’kkje nokke»

Serie: «Min far, skomakeren» – Del 7

Som jeg skrev sist, de bodde på ett rom og kjøkken fatterns familie for rundt 90 år siden. Likevel hadde de plass til overnattingsgjester, og ikke nok med det, ofte hente det at Ingvald (min farfar) satt på kjøkkenet og sålte sko til venner og kjente, samt til resten av familien. Mens han satt der på kjøkkenet, hadde han alltid to av sønnene med seg, en på hver side. Den ene var som regel Frank, min far. Guttene satt og så på mens faren reparerte sko. Fattern husker at det var mye pussing og gnikking både med sandpapir og glass.

Min far gikk på Rothaugen skole, og i den trange leiligheten var det ikke lett å få gjort lekser. Ikke bare var søskenflokken stor, det bodde også flere kamerater i huset, så det kunne bli vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet. Senere fikk familien ny leilighet, denne gangen i Kirkegaten, og med tre rom, kjøkken og bad var dette rene himmelriket, barna gråt av glede.

Fine skolekarakterer

Da fattern var ferdig med 7. klasse, ville han gjerne ta middelskolen. Men han var uheldig, for akkurat det året tok de ikke opp nye elever på grunn av en eller annen nyordning. Dermed ble det åttende klasse på Rothaugen, et år som for øvrig ble svært innholdsrikt. Min far uttrykte selv at han lærte mer på dette ene året enn han hadde gjort på tre år et annet sted. Han fikk gode karakterer: 1,29 i hovedkarakter i sjuende klasse – og 1,41 i åttende. 

Forfatteren, john - vel 1 år gammel - foreviget sammen med sin mor i lille øvregaten. Foto: johnsteffensen. No
Forfatteren, john – vel 1 år gammel – foreviget sammen med sin mor i lille øvregaten. Foto: johnsteffensen. No

«Jeg var svært stolt av disse karakterene, men jeg var mindre stolt av at det var jeg som skulle bli skomaker. Min innstilling til yrket var den samme som i samfunnet ellers, det va’kkje nokke…! Det fantes andre håndverk som hadde høyere status, og skomakeryrket lå langt nede på rangsstigen. Det var revisor jeg ville bli, for jeg likte så godt å arbeide med tall,» sa min far ved flere anledninger. Likevel pleide han alltid å legge til: «…men det er ikke sikkert at jeg ville ha vært tilfreds med det yrket, for jeg liker så godt å gjøre noe med hendene.» Men før han begynte som skomaker, gikk han i lære hos en smed på Bontelabo. Der var han i cirka to år før virksomheten gikk konkurs. «Jeg håper ikke det var min skyld», sa fattern med et smil.

Playboyen som kjørte alt over styr

Dette er min farfar, ingvald, han som var 34 år i steinkjellerbakken før han flyttet til lille øvregaten 17 og åpnet eget skomakerverksted der. Her er ingvald ca 20 år gammel. Foto: johnsteffensen. No
Min farfar, ingvald, han som var skomaker i 34 år i steinkjellerbakken før han flyttet til lille øvregaten 17 og åpnet eget skomakerverksted der. Her er ingvald steffensen rundt 20 år gammel. Foto: johnsteffensen. No

Franks far, Ingvald, jobbet hos en skomaker i Steinkjellerbakken. Denne skomakeren hadde ni svenner i arbeid, og etter en tid ble Ingvald arbeidsformann. I 34 år jobbet min farfar hos denne skomakermesteren. Men ingen ting varer evig, og da sjefen sjøl plutselig døde noen og femti år gammel, var det sønnen som overtok som mester. Men sønnen hadde stort sett levd et liv som playboy, og da faren døde, gikk det snart nedover med skomakerverkstedet. Den nye sjefen var ofte fraværende og hadde heller ikke blikk for hva som skulle til for å drive forretning. Det endte med at den nye mesteren mistet huset sitt til en garver, og etter det ble den unge mesteren enig med Ingvald om at de skulle dele på forretningen – og på utgiftene. Ingvald skulle ha ansvaret for reparasjoner, og den andre skulle stå ved maskiner og forsøke å lage noe.

Les også: Skomakeren som satte varige spor

Han gikk omkring og tok opp bestillinger, for eksempel på tøfler, men han var ikke noe pålitelig papir, han leverte ikke skoene eller tøflene i rett tid, ofte leverte han dem ikke i det hele tatt. Og den slags var jo ikke kundene tjent med. Dermed gikk det nedover med driften, og til slutt orket ikke Ingvald mer, han kunne jo ikke betale alle utgiftene alene, avtalen var jo at de skulle dele på dem. I denne fasen var det at Ingvald startet opp med sitt eget verksted i Lille Øvregaten 17.

Dette er lille øvregaten 17. Da jeg var barn, var huset grønnmalt. På hjørnet fantes en blomsterbutikk. Innehaver "blomster-knudsen". Ingvald, min farfars skomakerverksted, var litt bortenfor i samme hus, der hvor de to bosspannene står. I 1957 kjøpte fattern nummer 13 i den samme gaten. Da flyttet han dit og startet skoforretning i tillegg til et moderne skomakerverksted. Foto: johnsteffensen. No
Dette er lille øvregaten 17. Da jeg var barn, var huset grønnmalt. På hjørnet fantes en blomsterbutikk. Innehaver «blomster-knudsen». Ingvald, min farfars skomakerverksted, var litt bortenfor i samme hus, der hvor de to bosspannene står. I 1957 kjøpte fattern nummer 13 i samme gate. Da flyttet han dit og startet skoforretning i tillegg til et moderne skomakerverksted. Foto: johnsteffensen. No

Ingen ville bli skomaker

I det nye verkstedet ble fattern sysselsatt. Han forteller: «Jeg ble sittende på verkstedet og ta i mot bestillinger, mens det lille lokalet ble innredet av en snekker. Jeg utstyrte meg med to bind av «Kjempernes konge» for å få tiden til å gå. «Kjempernes konge» var den tidens Fantomet. Der satt jeg og ventet på potensielle kunder, og der ble jeg også værende.»

Frank husker at faren hans en gang i begynnelsen av 1930-årene sa: «Det var synd at du skulle bli skomaker, Frank, men jeg har ernært meg av dette yrket, og jeg håper og tror at du skal kunne klare det samme.» Og her er vi tilbake til noe av det som jeg har skrevet før. Jeg kan ikke huske at fattern en eneste gang spurte meg om jeg ville ta arven opp etter ham. I motsetning til ham, ville fattern at jeg skulle få bestemme yrkesvalget selv. Det ble aldri snakket om hvorvidt jeg ville overta eller ei. Det ble bare slik at det aldri kom noen ny skomaker i Steffensen-slekten. Fattern hadde mange søsken, og ingen av dem, ei heller deres barn eller barnebarn, ønsket å bli skomaker. Det var som fattern sa; det va’kkje nokke. Det var mye annet som var mer forlokkende.

Munnkurv

Og lurer du på om jeg har minner fra gamleverkstedet i Lille Øvregaten 17, lokalet som fattern hadde som sin første base, så er det forsvinnende lite. Jeg kan fremdeles se for meg det lille verkstedet, men minnet er svakt. En ting har imidlertid brent seg fast i hukommelsen, og det var rotweileren til herr Sande, en av fatterns medarbeidere, som en dag bet meg kraftig i hånden. Den opplevelsen ble jeg ikke ferdig med så fort. Bikkjen ble ikke avlivet, men den fikk munnkurv, og det var helt nødvendig. Men munnkurven hadde liten effekt på en femåring som allerede hadde hatt en svært så ugjestmild opplevelse med det humørsyke og uberegnelige dyret.

Les også: «Min far, skomakeren» – 1. del

Neste del av serien om min far, skomakeren, fortsetter her

La andre få vite om dette innlegget..