På dødsleiet

Det var ett eneste øyeblikk, noen ganske få sekunder, jeg gjerne skulle ha gjort om igjen, spolt tilbake og sagt; Vi tar det en gang til, for dette fungerte dårlig.

Tenk om jeg kunne ha spolt tilbake, fått en ny mulighet…

Det var ett eneste øyeblikk, noen ganske få sekunder, jeg gjerne skulle ha gjort om igjen, spolt tilbake og sagt; Vi tar det en gang til, for dette fungerte dårlig.Det er ikke alt en er forberedt på i livet. Det kan være noe uventet som plutselig inntreffer. Som å bli tilkalt til en som ligger på det siste.

En har ikke vært i en slik situasjon før, og når budskapet kommer, blir en gjerne satt ut. En er i sjokk…

Som da de ringte fra Haukeland sykehus og fortalte at «vi måtte komme, for nå nærmet det seg trolig slutten». Det var min mor det gjaldt, et menneske jeg satte meget høyt. En mor som hadde vært en utrolig kjærlig og god mor i ordets rette forstand. Hun hadde alltid vært til stede i våre liv, hadde nærmest vært selvutslettende i så måte. Det som betydde noe for henne, var at min bror og jeg hadde det godt.

At hun kom til å dø, visste jeg selvsagt. Hun var oppgitt av legene, og da hun mottok dødsdommen, gikk det fort utfor bakke. Hun spurte legen: «Betyr dette at jeg nå kan dra hjem og vente på døden…?» Legen så tomt fremfor seg og sa: «Du sier noe der…»

Det gikk noen uker, kanskje en måned eller to, så kom enden… Vi ble oppringt. Vi burde komme…. En ganske uvirkelig beskjed, jeg følte meg som i et vakuum. Det var en vond drøm, jeg ville våkne av søvnen og få bekreftet at dette bare var fiksjon…

Men telefonbeskjeden var høyst reell. Det var det gjaldt. Det var min mor skulle gå ut av dette livet. I hvert fall så det slik ut…

For å gjøre en lang historie kort. Det var ett øyeblikk, noen ganske få sekunder, som jeg gjerne skulle ha gjort om igjen, spolt tilbake og sagt; Vi tar det en gang til, for dette fungerte dårlig. Men de få sekundene kunne ikke reverseres og gjøres om igjen… Sagt var sagt, og jeg skjønte ikke der og da hvor dumt jeg hadde ordlagt meg, enda det var godt ment…

Men så er det dette med at en aldri har vært i en tilsvarende situasjon før, en er redd, sliten og i sjokk… Dessuten var jeg ung, i starten av 30-årene. Nå var timen kommet da mamma skulle forlate oss. Hun gikk ut og inn av søvnen, var delvis komatøs. Vi satt ved sykesengen hennes i mange timer, timer som føltes uendelig lange. Det virket som hun hadde det etter forholdene bra. Ingen ansiktsgrimaser indikerte smerter, ingen rask pust eller skriking. Hun lå ganske rolig med lukkede øyne.

Etter noen timer åpnet hun øynene enda en gang. Hun så seg rundt, registrerte at alle hennes nærmeste var der i rommet. Etter litt oppstod situasjonen som har brent seg fast i bevisstheten min. Hun spurte: «Er dere her fremdeles…?» Så tok hun en liten pause, før hun henvendte seg til oss igjen: «Er jeg blitt så mye dårligere siden dere ikke har gått hjem…?»

Spørsmålet hang i luften… Hva skulle jeg si? Skulle jeg svare ærlig: «Ja, mamma, nå venter vi på at du skal dø!»

Det hele kom så brått på, så uventet. Jeg følte meg inkompetent til de grader. Hva sier en i en slik situasjon…? Jeg var ikke Gud, jeg var ikke Herre over liv og død. For alt jeg visste, kunne det hele klinge av, og kanskje ville hun få leve noen uker eller måneder til…

Svaret jeg ga henne, har jeg i ettertid angret på. For dette ble det siste bevisste øyeblikket hennes, de siste minuttene hun kunne kommunisere med oss. Da angrer jeg på at jeg ikke ga henne et svar som var mer ærlig… Jeg klarte bare ikke fortelle henne at nå var det slutten. Skjønt hun visste det nok, hun forstod at det ikke var noe håp. Det hadde hun ant lenge! Da hun snudde seg mot meg, og så meg i øynene, svarte jeg: «Nei… Vi vil bare være hos deg litt til, vi…»

Dette var ikke et oppriktig svar. Men det var det beste jeg kom på der og da. Men det at jeg ikke sa det helt som det var, har i ettertid plaget meg noe. Jeg skulle ønske at jeg hadde svart annerledes…

Mitt råd til deg er derfor; Når du sitter ved en persons dødsleie, forsøk å være ærlig… Men det er ikke alt du trenger å si, alt du behøver å svare på. Noen ganger kan et ubesvart spørsmål også være et svar. Kanskje hadde det vært det beste i min situasjon… Latt spørsmålet henge i luften… Ubesvart.

La andre få vite om dette innlegget..

2 Kommentarer På “På dødsleiet”

  1. Jeg tror det vi formidler av nærvær, omsorg og kjærlighet er viktigere enn de «kloke» ordene som vi ettertid kanskje kommer på at vi kunne sagt. Vår Herre har skapt oss med to ører og en munn – sikkert ikke uten en grunn. Modig, kjærlig nærvær tror jeg er nøkkelen til omsorg ved livets slutt.

Kommentarer er steng.