I dag er en helt spesiell dag…

Personalet på Barneklinikken gjorde sitt ytterste for å redde Viktor.

Personalet på Barneklinikken gjorde sitt ytterste for å redde Viktor.Små føtter satte dype spor

I dag er det ett år siden vi mistet et av våre barnebarn. I dag tenner vi lys for å hedre hans minne. Lille Viktor var fullbåren og ualminnelig vakker. Hans liv ble bare så alt for kort; 8 døgn 12 timer og 33 minutter besøkte den lille engelen oss, før han vendte om og dro igjen. En perfekt, liten gutt, sterk og tapper. Et menneskebarn som skulle hatt livet foran seg.

I minneordet i Bergens Tidende stod det bl.a.: Nå har han det godt, og vi andre må leve videre uten ham. Nå er han blitt den vakreste engelen…

I kveld brenner fakkelen i minnehagen som jeg laget for at vi aldri skal glemme den lille. Små føtter satte dype spor. Selv om vi har seks andre barnebarn, kommer vi aldri til å glemme den tapre, lille engelen som besøkte oss, smilte blidt og vendte om…

I www.minnehage.blogg.no kan du lese mer om hvordan vi som besteforeldre, har forsøkt å bearbeide det hjerteskjærende vonde vi opplevde…

 

La andre få vite om dette innlegget..

2 Kommentarer På “I dag er en helt spesiell dag…”

  1. Mange tanker til dere! Jeg oppdaget ikke bloggen din før i går kveld, men har lest igjennom mye allerede (på begge bloggene) Det er utrolig godt å lese en bestefars tanker rundt tapet, og jeg skulle i grunn håpe at min egen far har gitt seg selv tid til å stille spørsmål, undre og sørge slik som dere gir uttrykk for. Jeg vet at mamma gjør det og jeg tenker på det som en ren kjærlighetserklæring. Les gjerne om vår lille engel på: http://www.etlyckehjemimormorshave.com/search/label/Englen%20min

    En stillestående blogg, men likevel et fristed for meg 🙂

    1. Hei, Camilla!

      Takk for din vare og fine kommentar. Jeg har nettopp lest en del av bloggen din. Det er tankevekkende og sterkt. Synes du skriver veldig fint om alt det vonde dere gjennomlevde da alt gikk galt…

      I et av blogginnleggene dine kommer du med følgende erkjennelse; «Uansett. Nye dører er definitivt åpnet, men ingen dører er lukket. Og det vil det heller aldri bli. Jeg skal fortsatt sørge om 20 år… Når jeg skriver dette, er det det lille sørgerommet i kroppen min jeg snakker om, men det regner jeg med at alle forstår;)) Og jeg skal kalle meg normal. For det er jo det jeg er; I sorg og helt normal!»

      Synes dette var vakkert formulert, og det er slik det oppleves. Også for en bestefar som har et barnebarn for lite…

      Tusen takk, Camilla 🙂

Kommentarer er steng.