Når sykehus blir ineffektive

Sykehus med forbedringspotensiale

Ofte hører vi at det aldri har vært bevilget så mye penger til helsevesenet i Norge, men at pengene blir brukt galt. At det er flere mennesker som arbeider i administrative stillinger på norske sykehus enn det er sykehuspersonell som jobber pasientnært (dvs. direkte med pasientene). Det blir hevdet at sykehusene må jobbe smartere og få mer ut av hver budsjettkrone.

Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over pengebruken – om det sløses med midlene – eller om politikernes bevilgninger er for beskjedne tatt i betraktning behovet. Men jeg har en følelse av at noe kunne og burde ha vært gjort bedre. Følgende egenopplevde hendelser gir grunn til ettertanke:

Før hjerteoperasjonen ankom jeg akuttmottaket fredag kl. 13:55. Jeg fikk da vite at det var “helg” på Haraldsplass sykehus, og at jeg måtte vente til mandag før jeg kunne få tatt et helt nødvendig belastnings-EKG (dvs. en sykkeltest på ca 7 – 8 minutter). Jeg måtte imidlertid vente i sykehuset, jeg fikk ikke reise hjem på perm. Det var nok riktig at jeg ikke ble sendt hjem, men det var heller ingen verdens ting som skjedde med meg fra fredag ettermiddag til langt ut på mandag. Tatt i betraktning hvor mye det koster å holde en pasient på sykehus, var vel dette neppe vel anvendte penger? Dersom døgnprisen er rundt 4 000 kroner, utgjør nevnte helg ca 12 000 kroner.

“Vi vil ikke skrive deg ut før vi har tatt ekko av hjertet. Dessverre er to av de tre kardiologene våre bortreist denne uken. Det kan være at vi ikke får tatt ekko av hjertet før på mandag.” Noen måneder senere ble jeg sykehusinnlagt igjen samme sted. Jeg hadde et håp om å få komme hjem dagen før sekstiårsdagen min, dvs. en tirsdag. Alt så ut for å legge seg til rette. Sykdommen var på retur, medisinen virket, og jeg var hele tiden oppegående i avdelingen. Jeg var bokstavelig talt klar til å dra hjem. Men så kom legen til meg og sa: “Vi vil ikke skrive deg ut før vi har tatt ekko av hjertet. Dessverre er to av de tre kardiologene våre bortreist denne uken. Det kan være at vi ikke får tatt ekko av hjertet før på mandag.” Jeg fortalte at jeg fylte seksti år neste dag, men det virket ikke som om det var den helt store forståelsen for dette. “Først ekko – så hjem!”

Heldigvis hadde jeg rett før legebesøket sett snurten av den eneste “gjenlevende” kardiologen der han gikk inn på avdelingen sin. Jeg fortalte legen om min observasjon, at jeg nettopp hadde sett kardiologen. “Han skulle sikkert hjem!” svarte legen. “Nei, han gikk inn på avdelingen sin. Jeg så ham,” svarte jeg. Først da gjorde legen mine til å sjekke opp i dette. Etter få minutter kom hun tilbake og fortalte at kardiologen hadde tid til å sjekke hjertet mitt nå, og at vi måtte skynde oss!”  Seks – sju minutter senere hørte jeg kardiologens budskap: “Du er frisk. Du kan reise hjem!”

Hadde det blitt som vakthavende lege først sa, så ville jeg ha vært sykehuspasient fra tirsdag til mandag i påvente av en kort ekko-undersøkelse. Med en døgnpris på 4 000 kroner ville dette alene ha belastet sykehusets regnskap med 24 000 kroner. 

Jeg var i lykkerus over at hjertet var helt fint, og at jeg skulle få komme hjem til min runde bursdag. Men snart kom jeg grundig ned på jorden igjen… Jeg hadde vært på røntgen noen timer tidligere, og nå hadde man ikke fått røntgenlegens svar på dataskjermen. Hvis så ikke skjedde innen en halv time, kunne jeg ikke få reise hjem denne dagen likevel. I så fall måtte jeg bli utskrevet neste dag – på sekstiårsdagen min. Det gikk noen minutter til. Dataanlegget var dessverre fremdeles i uorden, og ingen svar forelå. Da kom jeg til å tenke på at røntgenavdelingen var ca 40 meter bortenfor i samme etasje, men i en annen korridor. Jeg foreslo; “Kan ikke legen gå bort på røntgenavdelingen for å sjekke om svaret mitt fins der?” Det hadde de tilsynelatende ikke tenkt på. Straks gikk legen til røntgenavdelingen, og to minutter senere kom han tilbake og sa: “Du kan reise hjem. Røntgenbildene var fine!”

Men da jeg forlot avdelingen, begynte jeg atter en gang å regne: Dersom jeg hadde måttet vente til i morgen før jeg fikk svar på røntgenundersøkelsen, da ville jeg ha kostet... Nå skulle ikke ti ville hester kunne holde meg tilbake. Nå skulle jeg hjem, hjem til den store dagen min. Men da jeg forlot avdelingen, begynte jeg atter en gang å regne: Dersom jeg hadde måttet vente til i morgen før jeg fikk svar på røntgenundersøkelsen, da ville jeg ha kostet Haraldsplass ytterligere 4 000 kroner. Minst!

Er det rart at sykehus-Norge har dårlig økonomi…?

 

 

 

 

La andre få vite om dette innlegget..