Lars Kepler – “Sandmannen”

Jeg har lest “Sandmannen” av Lars Kepler. Jeg tror neppe jeg gidder å lese flere bøker av denne forfatteren.

Bokanmeldelse. Terningkast:     1    2    3    4    5     6

Skjønt “denne forfatteren” er galt å si, for det er det svenske ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril som skjuler seg bak pseudonymet Lars Kepler, en forfatterkarriere de startet sammen i 2009 med deres felles bokprosjekt “Hypnotisøren”.

Ferietid er krimtid, og denne sommeren valgte jeg bl.a. Keplers “Sandmannen”. Det ble bokstavelig talt en blandet fornøyelse. For når en leser “Sandmannen”, legger en tydelig merke til at det fins to forfatterstemmer i boken. Dette merkes bl.a. i språkføringens rytme som ikke er lik hele veien, det lyder helt enkelt som to stemmer. Og hvis “Sandmannen” er representativ for ekteparet Ahndorils forfatterskap, synes jeg med respekt å melde at språket blir for enkelt. Jeg savner litterære gullkorn som bl.a. krimforfatter Chris Tvedt varter opp med. I Lars Keplers “Sandmannen” fins det knapt en eneste formulering som gir grunn til ettertanke. “Sandmannen” kunne like gjerne vært en hvilken som helst billigbok i kiosk eller matbutikk. Den er på grensen til det banale, synes jeg. 

Det er den finsksvenske kriminaletterforskeren Joona Linna som jakter på den grusomme, bestialske seriemorderen Jurek Walter, en person som til forveksling ligner ganske mye på Thomas Harris’ Hannibal Lecter  (“Nattsvermeren”), men som i motsetning til Lecter, ikke er kannibal. Jurek skyr absolutt ingen midler, og han fins tilsynelatende overalt. Og det snør og snør og snør, noe som gjentas til det kjedsommelige, trolig flere hundre ganger.

Som nevnte Hannibal Lecter, har Jurek Walter regien på svært mye djevelskap fra sitt strenge isolat på en psykiatrisk forvaringsanstalt. Jurek er allestedsnærværende selv om han sitter godt bevoktet, som eneste pasient, i en svensk høyrisikoanstalt, et sted han aldri har forlatt de siste 13 årene. Likevel er han stadig på farten og dukker tilsynelatende opp overalt – i snøvær.

“Sandmannen” oppleves som en ujevn krim. Tidvis er den meget spennede, men den er også litt latterlig – i negativ forstand. Ekstreme, utspekulerte og detaljerte voldsscener fins det mange av, og gode subplott flettes bra inn i hovedplottet. Forfatterne bruker enkle og spekulative knep, men det blir vel mye sinnsyke sosiopater, blod og gørr.

Jeg ble helt enkelt ikke imponert over denne krimmen, og dersom “Sandmannen” er representativ for Lars Keplers forfatterskap, blir det nok lenge til – om noen gang – at jeg vil spandere tid og penger på en Kepler-bok. Til det ble “Sandmannen” for overdrevet, for spekulativ, lite troverdig og svært ujevn. En svak firer!

La andre få vite om dette innlegget..