Hvorfor mange leger ønsker at naturen skal få gå sin gang…
De siste ukene har det vært skrevet mye om døden, livets slutt, assistert dødshjelp og livsforlengende behandling. Mange fokuserer på den overbehandling som en del pasienter utsettes for, en behandling som ikke er helbredende, kun livsforlengende. Ofte er behandlingen en større belastning og lidelse enn selve sykdommen. Andre mener at naturen bør få gå sin gang, at når det ikke fins håp om å bli frisk igjen, er det viktigst at pasienten gis god lindring mot smerte og ubehag. Mange ønsker ikke å bli utsatt for en smertefulll behandling der målet kun er å utsette døden litt.
En rekke leger ønsker selv å få mindre behandling eller færre inngrep enn andre i samfunnet hvis de rammes av en sykdom som er uhelbredelig, og som legen ut fra sin praksis vet konsekvensen av. For legene har sett pasienters påførte lidelser på nært hold, og de vet hvilken påkjenning det kan være å bli utsatt for en slik livsforlengende behandling. De orker ikke tanken på å gå gjennom et slikt helvete selv, derfor betakker de seg og ber om at naturen kan få gå sin gang.
Det eneste de ønsker, er å bli spart for de smerter den uhelbredelige sykdommen kan gi dem.
Hvordan leger dør…
Et eksempel på dette forteller lege og professor Ken Murray om i det tankevekkende leserinnlegget «How Doctors Die». Der skriver han bl.a.: «For noen år siden fant Charlie, en høyt respektert ortoped og en mentor av meg, en klump i magen. Han fikk en kirurg til å undersøke funnet, og diagnosen ble kreft i bukspyttkjertelen. Denne kirurgen var en av de beste i landet. Han hadde funnet opp en ny behandling for akkurat denne kreftformen, en behandling som kunne tredoble pasientens fem års overlevelsesodds (med fra 5 prosent til 15 prosent), men med dårlig livskvalitet. Charlie var uinteressert. Han dro hjem neste dag, stengte sin praksis, og satte aldri foten på et sykehus igjen. Han fokuserte på å tilbringe tiden sammen med familien og ønsket å ha det så godt som mulig de dagene han hadde igjen. Flere måneder senere døde han hjemme. Han fikk ingen cellegift, stråling eller kirurgisk behandling. Helsevesenet (i USA: «Medicare») fikk ikke bruke mye tid og penger på ham.»
«Legen kan ta cellegiften selv!»
Dette får meg til å tenke på min svigerfar som døde for vel tretti år siden. Også han fikk kreft og fikk etter hvert vite at han kun hadde et halvår igjen. Min svigerfar hadde en sterk vilje, og han ønsket ikke å gi seg. Han ville vinne over kreften. Han takket ja til all behandling han fikk, fordi han et sted inne seg hadde et håp om – og tro på – at legenes behandling kunne gjøre ham frisk igjen. Han holdt det gående i flere år, men til hvilken pris? Han levde på trass, bet tennene sammen og gjorde sitt ytterste. Hver gang vi ble optimistiske på hans vegne, svarte han oss lakonisk: «Husk, jeg er ikke noe pålitelig papir…!» Han visste et sted inni seg at dette ikke kom til å gå, og til slutt orket han ikke mer. De kurene han gjennomgikk, var i følge hans egen beskrivelse «som å bli overkjørt av et tog». Til sist ga han opp, dette var ingen livskvalitet, det var et sant helvete. Da legen på Haukeland ønsket å sette i gang enda en hestekur for å forsøke å få bukt med kreftsykdommen, svarte svigerfar: «Legen kan ta cellegiften selv!» Det varte ikke lenge før min svigerfar ble spart for sykdommens lidelser…
11-åringen levde intenst fordi han visste han skulle dø
Og jeg tenker på en flott gutt, vel 11 år gammel, som var en av mine elever. Også han fikk kreft, også han fikk behandling, hestekurer som satte ham helt ut av spill og som påførte ham betydelig lidelse. Når behandlingen var slutt, øynet vi alle et håp; kanskje var han blitt frisk igjen? Men gleden ble kortvarig, han fikk tilbakefall. Så ventet måneder med enda mer cellegift, isolasjon, kvalme, spye, håravfall osv. Gutten var tapper, han ville så gjerne bli frisk igjen. Til sist øynet vi et håp enda en gang, kanskje var han blitt kvitt sykdommen…? Det gikk noen måneder, så fikk han nok et tilbakefall. Men denne gangen fikk gutten et valg, en bestemmelse han skulle få ta selv: Legene kunne gi ham enda en hestekur, enda mer cellegift, men gutten kom aldri til å bli frisk igjen. Kanskje kunne kuren eller kurene forlenge livet hans bortimot et år, men de kunne ikke gi noen garanti. Ett visste de imidlertid, hvis gutten ikke ble behandlet, hadde han få uker igjen å leve. Det var nest siste skoledag før sommerferien da 11-åringen traff sitt modige valg: Han orket ikke mer, han ville ikke ha noen ny livsforlengende behandling. Det maktet han simpelthen ikke.
De neste ukene levde gutten intenst. Det var så mye han ville oppleve før livet ebbet ut. Og hans flotte foreldre gjorde sitt beste for å oppfylle alle guttens ønsker. Slik gikk nesten hele sommerferien. Men uken før skolen startet opp igjen, kom gutten opp i sengen til sine foreldre søndag morgen. Han la seg godt til rette mellom dem. Etter litt kos, sukket gutten plutselig: «Nå orker jeg ikke mer….» Så utåndet han…
Fortell dine nærmeste hva du ønsker dersom noe slikt skulle skje med deg
Det behøver ikke å være feil å la naturen få gå sin gang, for det er ikke sikkert at den livsforlengende behandlingen er verd prisen. Noen ganger kan det også være grunn til å spørre; hvem er det man behandler – er det den syke eller hans/hennes pårørende…? Jeg tror det kan være fornuftig å tenke gjennom denne problemstillingen mens en enda er i stand til å bestemme selv, og fortelle tydelig sine nærmeste om hva en ønsker skal gjøres om en havner i en slik situasjon at andre må ta avgjørelser på egne vegne. Har en snakket om det på forhånd, vil det bli lettere for nettverket rundt å gi klar beskjed til behandlende lege/helsepersonell: «Dette kan vi si, fordi dette var han/hun så tydelig på! Dette vet vi var hans eller hennes ønske.» Sånt gjør godt å vite for den eller dem som må ta stilling til hva som skal gjøres med den syke. Har pasienten uttrykt at han/hun ønsker at naturen skal få gå sin gang, må nettverket rundt akseptere dette, selv om det betyr at avskjedens time kan rykke noen hakk nærmere….
«How Doctors Die» av legen Ken Murray. (Klikk på tittelen)