Nå må jeg leve mens jeg kan…
«Jeg gruer meg til å bli gammel i verdens beste land» skriver en leser av bladet «Vi over 60». Vedkommende er frustrert over dem som hevder at hjemmetjenesten og storsamfunnet vil ta seg av folk når den tid kommer, og at alt skal ordne seg så fint… Leseren har ingen tro på at det offentlige klarer å fylle denne oppgaven. Derfor konkluderer vedkommende med at hjemmetjenesten i kommunene «klarer vel å holde de fleste i live en stund, men de klarer ikke å la folk LEVE og føle at de har noe å leve for!»
Jeg synes leseren med dette målbærer noe som er blitt mange menneskers bitre erfaring med tilbudet som det offentlige kan gi mennesker som ikke lenger takler hverdagen pga. alder, sykdom og svekket helse. Jeg har selv sett på nært hold hvordan det kommunale tilbudet til syke og gamle fungerer i to ulike kommuner, og jeg har ikke vært imponert over mye av det jeg har sett. Jeg har flere ganger vurdert å lansere en ny kategori i www.johnsteffensen.no, nemlig «Sykehjemmet», men så langt har jeg latt det være. Trolig vil jeg åpne opp for dette senere, for her er det mye å ta tak i. Forbedringspotensialet er stort!
Leseren avslutter sitt innlegg så betegnende: «Nå må jeg leve mens jeg kan, uten at noen bestemmer om jeg er sulten – eller om jeg må legge meg…» …. eller om jeg skal få gå på do – eller at jeg bare får dusje hver fjortende dag… (red. mrk.)