Dyrefór og menneskemat til glede og besvær
Jeg hadde en nabo en gang som drev med hunder. Til glede for noen, til ergrelse for andre. Hundene var snille og greie de, ingen av dem spiste verken meg eller noen av barna mine. Det var selvsagt ikke populært at han slapp hundene løs når han åpnet gatedøren. Straks var de over alt, men når hundeieren kommanderte dem på plass, kom de styrtende til umiddelbart. Han holdt kustus på dyrene sine.
Han drev kennel i rekkehuset. Hadde en grei ekstrainntekt på de flotte skapningene. Men det han tjente mest på, var distribusjon av hundemat. I alle varianter. Det ene bedre enn det andre. For dette var rene vitenskapen. Det handlet om hvor gammelt dyret var, hvilken kroppsdel som trengte mest pleie… En sekk for mage, en sekk for bein. Noe for tennene, annet for hodet. Her var intet overlatt til tilfeldighetene.
Jeg aner ikke hvor stor butikk dette egentlig var, men jeg så rett som det var kunder drasse av gårde med tunge sekker og tomme lommebøker.
Antioksidanter som kosttilskudd
For noen måneder siden kom en bekjent bort til meg. Hun hadde forstått det slik at jeg hadde begynt å trene, og at jeg var opptatt av kosthold. Etter å ha vist en viss interesse for meg og mitt, kom hun til å nevne at hun nå var begynt å selge antioksidanter som kosttilskudd, at hun selv hadde blitt forhandler av et bestemt produkt. Lite visste hun om hva jeg har referert til på websiden min; forskning som advarer mot antioksidanter som pulver eller tabletter, at den slags kan gjøre vondt verre. Helt greit med antioksidanter i naturlig form, men kunstig fremstilt eller bearbeidet på annen måte, bør en i følge flere seriøse undersøkelser styre unna. Lite visste hun hva kostholdsspesialisten på Krokeide rehabilitering hadde poengtert under treukerskurset; nemlig at antioksidanter gitt som kosttilskudd har null effekt og er bortkastede penger. Lite visste hun om at jeg et øyeblikk fikk en ubehagelig assosiasjon til ovennevnte hundeeier, han som tjente godt på å selge dyrefór i bokser og sekker, mat som var et «must» om hundene i det hele tatt skulle overleve, eller forbli nettopp det de var; hunder!
For noen synes mat i naturlig form å være oppskrytt. For meg er valget ikke vanskelig i det hele tatt: Jeg foretrekker mat in natura. Mon tro om ikke generasjonene før oss klarte seg utmerket godt de også… uten alle disse kunstig fremstilte greiene….?