Da Moskvas mektige mann møtte meg
Hadde ikke lyst å vaske meg i ansiktet etterpå
Mitt møte med Nikita Khrusjtsjov
Jeg var tolv år da det skjedde. Mannen som et par år tidligere (i 1962) hadde satt verdensfreden på spill i forbindelse med Cuba-krisen; Nikita Khrusjtsjov, var på Norgesbesøk. Det omfattet også en snarvisitt til byen mellom de sju fjell, Bergen.
Her hadde han bl.a. med seg en gave til byen, fire russiske stører (fisk), som ble overrakt Akvariet i byen. Så var det omvisninger med et kobbel pressefotografer i hælene.
Jeg visste at besøket skulle finne sted, men jeg tenkte ikke noe særlig over dette. Det var jo ikke lille meg han skulle besøke, og jeg visste knapt hvem Nikita Khrusjtsjov var, og hva han stod for. Selvsagt hadde jeg fått med meg at han var en av planetens to mektigste menn, selvsagt husket jeg at hele verden holdt pusten da de sovjetrussiske skipene lastet med raketter nærmet seg Cuba, selvsagt hadde jeg fått med meg at mannen var en hissigpropp som blant annet hadde tatt av seg skoen og dunket den i bordet under et møte i FNs hovedforsamling, men ut over det var det ikke så mye jeg visste om ham.
Lite ante jeg at Nikita Khrusjtsjov om litt skulle gi meg et minne for livet…
Jeg bodde like ved Fisketorget, og akkurat den solfylte dagen da Nikitia Khrusjtsjov besøkte Bergen, syklet jeg rundt på Torget som jeg ofte pleide. Plutselig la jeg merke til mange mennesker som beveget seg i retning av fiskekummene. Jeg så en haug fotografer og trolig også en del sikkerhetsfolk, i hvert fall uniformert politi.
Da fikk jeg øye på den lille, korpulente mannen med minimal hårvekt (om han i det hele tatt hadde noe slikt) som var i sentrum for alles oppmerksomhet. Moskvas mektige mann besøkte Fisketorget, og det måtte jeg få med meg.
Nikita Khrusjtsjov – en av verdens mektigste menn, tok seg tid til å hilse på en fregnet kjuagutt ved kaikanten…
Jeg steg av sykkelen og tok oppstilling ved gjerdet som skiller Fisketorget fra sjøen. Og mens jeg stod der og bivånet opptrinnet, kom hele menneskemengden sigende i retning mot meg. Alt skjedde veldig fort – og plutselig stod han der, like fremfor meg – og han stanset opp! Han så på meg og smilte. Så sa han noe jeg ikke forstod et kvidder av (trolig russisk), og i neste øyeblikk tok han meg forsiktig på pannen, smilte bredt og gikk videre.
Hele intermessoet varte trolig 10-15 sekunder, men sikkert lenge nok til at flere fotografer i hans følge fikk foreviget seansen. Kanskje ble bildet benyttet i Sovjetunionen etterpå, i propagandaøyemed, hva vet jeg…? Det eneste jeg vet, er at en av verdens mektigste menn tok seg tid til å hilse på en fregnet kjuagutt ved kaikanten, en gutt han smilte til og strøk ømt over pannen, og at den gutten var meg!
Et stort og spesielt øyeblikk for en tolvåring… Ikke det at jeg visste hva Nikita Khrusjtsjov stod for, men jeg skjønte at han var mektig, at han var berømt, og at han gjorde noe med meg som ikke var alle forunt. Og det var stort, så stort at jeg lot være å vaske ansiktet mitt de neste dagene, slik at jeg kunne nyte det sjeldne øyeblikket enda litt til….
[button link=”https://johnsteffensen.no/2013/04/jubellabyrinten-spennende-flaxlodd-konkurranse-pa-johnsteffensen-no/” color=”red”] Prøv Jubellabyrinten her…[/button]