«Alle» kjuagutter hadde kattepinn
Slik laget vi kattepinn. Og slik var reglene…
Tradisjonell bergensaktivitet som er i ferd med å gå i glemmeboken. Med mindre du som far eller bestefar gjør noe med det…
Tekst: Johns Steffensen – Del 2 i serien «Bestefars finurligheter»
Det er rart å tenke på at en del leker som de fleste av oss spilte som barn, omtrent er gått i glemmeboken. Slik som kattepinn…
Da jeg var liten, sånn på 1950 og 60-tallet, hadde de fleste gutter i Bergen en kattepinn i lommen. Trolig også noen av jentene. Og kattepinnen var flittig i bruk. Hadde man en ledig stund, tok det ikke lang tid før leken med kattepinn var i full gang.
Fast grunn og god plass
Store, tomme plasser var en fordel, steder der kattepinnen ikke kunne ødelegge noe. Kanskje er det en av grunnene til at kattepinn ikke lenger er noen vanlig aktivitet blant bergensunger, fordi det ofte står biler parkert på slike steder? Man trengte litt plass, en ledig skoleplass, et smau, et torg e.l. Det var også en fordel (nærmest en forutsetning) at underlaget var hardt, slik som brostein (gatestein eller heller) og asfalt. Til nød grus. Ett er sikkert, vi hadde mye moro med kattepinn. Noen var flinkere enn andre. Noen hadde bedre «tek» med såvel sparking som griping. Noen hadde bedre og stiligere kattepinner enn andre. Dessuten var det enda en greie; reglene kunne variere litt fra gate til gate, fra strøk til strøk.
Les også «Bestefars fallskjerm» – Del 1 i serien
Kattepinnen på tegningen har maks-mål. Mange hadde kattepinner som var mindre enn denne. En bitte liten kattepinn var vanskeligere å treffe med trampene. Små kattepinner kunne også være vanskeligere å sparke og gripe. Fordelen med den lille utgaven var at den ikke tok særlig plass i lommen.
Koordinasjon, konsentrasjon, regneferdighet
I 2002 forklarte Bergens Tidende reglene for kattepinn. Disse reglene kan du sjekke nedenfor. Det kan dessuten være nyttig (og artig) å ta en titt på Norge-rundt videoen fra 1984 som det fins lenke til nedenfor. Morsomt å se hvordan kattepinn ble spilt. Kanskje er det flere som vil ta opp igjen denne aktiviteten, for det er en fin fritidssyssel som bl.a. gir trening i koordinasjon, konsentrasjon og regneferdighet. Kanskje fins det en bestefar eller far som vil ta seg tid til å hjelpe barna med å lage en kattepinn? Kjuaguttene i Bergen laget ofte kattepinner på sløyden der de fikk trening i saging, spikking og høvling. I tillegg til det å brenne kattepinnens fire sider med disse symbolene: II – IIII – VI – X. Symbolene ble enten svidd inn i pinnen (med et sviapparat) eller risset inn/skråret inn med kniv. En kattepinn bør ikke være lenger enn 12 cm, gjerne litt kortere…
Sjekk denne snart 35 år gamle videosnutten om kattepinn fra Nrk (Norge rundt):
http://www.norge-rundt.no/video/1433
Spillereglene
Her er reglene slik Bergens Tidende gjenga dem i april 2002. Husk at disse kunne variere litt fra strøk til strøk, gate til gate:
«Selv om spillereglene kunne variere noe fra strøk til strøk, var kattepinnen av tre den samme (se tegningen). Når du har laget selve kattepinnen, tegner du en startstrek og i passende avstand fra en ring (cirka ti meter unna) med en diameter på en halv til en meter. Det ble ofte brukt et bekkalokk (dvs. et kumlokk) som siktepunkt eller ring.
Kattepinnen skal kastes fra startstreken og inn i ringen. Faller den ned inni ringen med X opp, får kasteren 50 poeng. Treffer den ikke ringen, er det nestemann sin tur. Hvis tegnet II, IIII eller VI kommer opp, skal kasteren vippe eller trampe kattepinnen opp med foten (derfor de spisse endene) og sparke den bort fra ringen så mange ganger som tegnet viser – to, fire eller seks ganger. Hvert forsøk på å vippe opp kattepinnen regnes som «en gang» (også om man bommer med trampet).
Når en spiller er ferdig med sin «tur», skal motspilleren gjette hvor mange skritt eller hopp han trenger for å nå tilbake til ringen fra der kattepinnen ligger. Hvis han gjetter riktig, får han like mange poeng som det antall skritt eller hopp han har gjettet (skrittene/hoppene må være like lange, ellers er det juks). Gjetter han feil, får han ingen poeng. Men uansett om han gjetter riktig eller ikke, så er det hans tur til å kaste neste gang.»
Annen variant av kattepinn
Bergens Tidende berettet også om en annen variant av kattepinn. Den vrien (se nedenfor) brukte ikke vi der jeg bodde, men kattepinn-varianten med balltre var tydeligvis i bruk i andre områder av Bergen. Jeg tar med den spillemåten også, slik avisen beskrev den:
«Du kan også bruke balltre istedenfor å vippe/trampe og sparke med foten. Du kan kaste kattepinnen ned utenfor sirkelen og få så mange forsøk på å slå den inn som kattepinnen viser, og så får du ti ganger så mange poeng som viser på kattepinnen når den ligger i sirkelen. Du kan slå kattepinnen om igjen så lenge du treffer inni sirkelen. Hvis den treffer streken, får du bare halvparten så mange poeng og det er nestemann sin tur. Hvis du ikke treffer sirkelen, så har du så mange forsøk på å slå den vekk som kattepinnen viser.
Deretter gjetter du selv hvor mange skritt det er fra sirkelen til kattepinnen – og hvis nestemann klarer avstanden med akkurat de skrittene, så får han like mange poeng som skritt. Hvis ikke, så får du de poengene, men det er nestemann sin tur til å spille.»
Dette er 2. del i serien «Bestefars finurligheter». Det vil si enkle hverdagsaktiviteter for liten og stor. På tvers av generasjonene. Serien lages av John Steffensen © for www.johnsteffensen.no
Sjekk del 1 i serien «Bestefars finurligheter»
