Hundeliv
Kompis holder oss i aktivitet
Hverdagens trivialiteter og triveligheter
Vår Shetland sheepdog-valg, Kompis, er snart 7 måneder gammel. Det betyr at han er nesten ferdig utvokst. Om han vokser noe mer nå, så er det bare snakk om millimeter.
Men selv om kroppen hans langt på vei er ferdig, så er han fremdeles et lite barn. Stueren har han vært lenge. Han klarer faktisk å holde seg i 10-11 timer om han må. Nattesøvnen har vært sammenhengende i månedsvis, så Kompis er virkelig flink.
Like fullt er han en liten valp. Han letter ikke på foten når han tisser. Han har forsøkt seg en eneste gang, men forsøket ble ikke særlig vellykket, så han bestemte seg for å utsette fotstuntet noe. Det forekommer også at han sparker med bakbeina for å skjule det han legger fra seg, når han må gjøre større ting. Men sparkingen er ennå keitete og halvhjertet.
Kompis vil leke hundre ganger om dagen
Han elsker å leke, og den lille knyttede taustumpen er favorittleken fremfor noen. Den kommer han med hundre ganger om dagen, og da må vi trekke i den mens han holder igjen. – eller kaste den fra oss så han kan hente den. Absolutt ingen andre leker kommer i nærheten av taustumpen. Vi kunne ha spart oss alle de andre lekene vi kjøpte, og som vi innbilte oss kom til å bli poppis. Flere hundre kroner kastet rett ut av vinduet. Det er taustumpen som gjelder – og bare den. Alt annet er teit.
Og så er han så lidderlig begeistret for undertegnede. Kompis vil helst være sammen med meg hele tiden. Og han fotfølger meg – bokstavelig talt. Noen ganger kan det være litt slitsomt, men Kompis er jo et lite «barn», og da får jeg vise tålmodighet enn så lenge…
Kompis er utrolig snill. Lynnet er upåklagelig. Han elsker å bli kost med, og pelsen er utrolig deilig å kjæle med! Så dette er en vinn-vinn situasjon.
Helse i hvert hundeskritt
Vinn-vinn er det også at Kompis elsker å gå tur. Dermed må jeg til pers, og våre daglige turer er mye lengre enn jeg noen gang har drømt om at jeg kom til å gidde å gjøre. Jeg har hele tiden et håp om at når Kompis har fått ta seg ut, det vil si har gått en halv mil eller mer, vil han trolig være ganske utkjørt etterpå. Hver dag tenker jeg når jeg ser gatedøren nærme seg, at nå vil Kompis sikkert slenge seg ned i sengen – og slappe av – lenge. Men nei, hver bidige gang skjer det samme. Der jeg omtrent stuper over dørstokken etter endt tur, er Kompis klar som et fly. Han vil leke! Taustumpen er allerede i munnen, og hans bedende og bedårende blikk kan ikke et eneste normalt oppegående menneske motstå. Det går ikke an å skuffe et slikt forventningsfullt hundeblikk: «Lek med meg, pappa!»
Så er det leking, leking og atter leking…. Og når Kompis omsider mister interessen for taustumpen, så vil han ut. Ut på gresset for å rase rundt i et forrykende tempo. Løpe som om det gjaldt livet. På vill jakt etter et eller annet som han forhåpentlig selv vet hva er for noe, men som jeg med min beste evne ikke kan fatte er verdt å ta på vei for. Når han omsider har rast fra seg, uansett vær og vind, er det rett inn igjen. Til hva…? Jo, ganske riktig: «Leken», den samme isøndertygde taustumpen som på forunderlig vis fremdeles henger sammen. Rent teoretisk skulle den gått i oppløsning for lengst slik som Kompis tygger, gnager og river i de røde og blålilla trådendene.
Men klager jeg? Nei, på ingen måte! Jeg får jo helse i hvert steg, i hvert eneste hundeskritt som valpen tar meg med på. Og jeg skryter uhemmet av ham der vi går, og Kompis ser på meg og er tydelig stolt. Det er som om han sier: «Er jeg ikke flink nå?» Helt til han glemmer seg og farer ut mot en forbipasserende syklist eller en lastebil – og bjeffer. Da må jeg snakke ham til rette, holde ham over snuten og si: «Nei!» eller «Fy!». Da er det lille krypet skamfull og ser trist på meg med de vakre, brune øynene sine. Og far blir litt lei seg, han også – for en sheltie skal en visstnok aldri snakke hardt til… En Shetland sheepdog må tas med det gode, med skryt, ros, oppmuntring og godteri. For er det noe som får all hans oppmerksomhet, så er det når vi finner frem den rette godis-posen. Da sitter Kompis i stram giv akt som en tinnsoldat, og venter tålmodig på den lille godsaken som han får forsyne seg av, når vi har sagt «vær så god»! For sheltier er lydige også. De gjør som de får beskjed om. I hvert fall i følge læreboken. Men jeg er ikke så sikker på at Kompis har lest hele den boken ennå. Det aner meg at han har noen sider igjen… Eller kanskje klarte han ikke helt å forstå hva som sto skrevet – eller var det viljen det sto på…? Men akk… han er jo et lite hundebarn, og alt må læres – også for lille Kompis.
[button link=»https://johnsteffensen.no/2013/08/sheltie-en-populaer-hunderase-forstaelig-nok/» color=»coffee»] Mer om valpen «Kompis»[/button]