15 år: Hun ser i sitt speil og ser en stygg stesøster… «Mamma, jeg kan ikke gå på skolen når jeg ser sånn ut!»

20 år: Hun ser i sitt speil og ser at hun er for tykk eller kanskje for tynn, for kort eller for høy, at håret er for rett eller kan hende for krøllete – men bestemmer seg for å gå ut likevel.

30 år: Hun ser i sitt speil og ser at hun er for tykk eller kanskje for tynn, for kort eller for høy, at håret er for rett eller kan hende for krøllete – men finner ut at hun ikke har tid til å fikse det, så hun går ut likevel.

40 år: Hun ser i sitt speil og ser at hun er for tykk eller kanskje for tynn, for kort eller for høy, at håret er for rett eller kan hende for krøllete – men finner en trøst ved å si til seg selv; jeg er i det minste ren  – og går ut likevel.

50 år: Hun ser i sitt speil og ser … «jeg er» …, og går dit hun har lyst til å gå.

60 år: Hun ser i sitt speil og minner seg selv om alle dem som ikke kan se seg i speilet lenger. Hun går ut og erobrer verden.

70 år: Hun ser i sitt speil og ser visdom, latter og muligheter. Hun går ut og nyter livet.

80 år: Hun gidder ikke se i sitt speil. Hun putter på seg en lilla hatt og går ut for å ha det gøy med verden.

90 år: Hun glemmer at hun har et speil,  hun har sett det meste før, og speil er ikke hva det en gang var…

100 år: Speil? Hvilken blomst er det…?

Apropos det med hatten… Kanskje skulle vi alle tatt på den lilla hatten tidligere – og oftere – i livet…?

Fri gjendiktning av et eldre Facebook-innlegg