Hjertet signaliserte at noe var galt
Hjerteubehag jeg ikke ville vite noe av…
Som jeg tidligere har skrevet, var det endringen i min fysiske tilstand som gjorde at hjerteproblemet ble oppdaget, før et dødelig infarkt rammet meg.
Lite visste jeg hva som var under oppseiling da jeg en søndag i juni 2011 fulgte min sønn, svigerdatter og barnebarn opp til bilen. En strekning jeg hadde gått hundrevis av ganger uten problemer, ble med ett tung å forsere, særlig de siste 10 meterne. Jeg fikk spreng for brystet, og det ble tungt å puste. Det var som om jeg plutselig mistet kapasitet; «turboen» forsvant.
Da jeg kom ned igjen til huset, fortalte jeg min kjære hva som hadde hendt. Hun mente vi burde dra til lege med en gang, men jeg avslo.
To dager senere gjentok det samme seg, men nå i mildere grad. Jeg spaserte cirka 200 meter på flat mark, da jeg atter en gang plutselig mistet kapasitet og fikk tungt for å puste. Dette hadde heller aldri skjedd før på denne strekningen. Den diffuse responsen fra brystet opplevdes imidlertid ikke som hjertesmerte, selv om jeg ikke var fremmed for tanken.
Etter ytterligere to dager gikk jeg samme trasé som førstnevnte søndag. Denne gangen bærende på to plastposer med søppel. Resultatet lot ikke vente på seg, det opplevdes enda vondere og mer ubehagelig enn sist. I tillegg hendte det flere ganger under ”marsjen”, endatil i nedoverbakke. Dette hadde defintivt aldri vært noe problem tidligere. Nå begynte jeg for alvor å tenke at ubehaget måtte være hjerterelatert, signaler jeg ikke kunne distansere meg fra – hvor mye jeg enn ville.
Jeg fortalte igjen min kjære hva som hadde hendt, og hun var tydelig på at vi skulle dra på legevakten. Hvis jeg ikke gjorde det, fikk jeg i det minste ta en dispiril! Jeg valgte det siste. Det er meget mulig at denne tabletten bidro til at jeg ikke fikk noe infarkt denne eller påfølgende dag.
Det absurde er at jeg ønsket å teste løypen enda en gang senere på kvelden, bare for å se om ubehaget gjentok seg, men dette ble blankt avvist av min sykepleierkone: – Ikke tale om, du får ikke lov! Jeg er veldig glad for at jeg gjorde som hun befalte.
Men… neste morgen lurte jeg henne likevel. Jeg hadde glemt å legge to poser med rekeskall i søppelspannet, og mens hun fremdeles sov, listet jeg meg ut av huset og opp til hovedveien (ca 250 meter) der søppelet ville bli hentet like etter. Nå fikk jeg til min store skuffelse atter brystsmerter, og jeg ble tungpusten. Jeg måtte hvile flere ganger – både opp og ned bakken! Underveis angret jeg virkelig på at jeg hadde begitt med ut på et så tåpelig prosjekt mens min kone sov. Jeg kom meg omsider ned igjen. Da fortalte jeg henne hva jeg hadde bedrevet, og hvordan utflukten hadde artet seg. Da ringte vi til fastlegen og fikk akuttime noen timer senere. Nå var jeg helt sikker; dette kunne ikke være annet enn hjerteproblemer.
Jeg er svært takknemlig for at min kjære tok signalene på alvor og fikk meg til lege. Dessuten takker jeg min fastlege for at han ut fra klinikk (ikke ut fra tester eller lignende) la meg inn på sykehus straks. – Jeg kan ikke lukke ørene for det du sier, svarte han meg. – Jeg mener du har typiske anginasmerter, og det må utredes. Nå, med en gang…
Dermed bar det rett på sykehus.
Prøv «Johns hjertetest»
Les også: Hjerteinfarkt hos kvinner, slik en sykepleier opplevde det Forvarsler som hindret et hjerteinfarkt