Den krokryggede

Et øyeblikk så jeg at min ros gledet henne. Jeg følte at det jeg sa, ga lukingen et løft. Så var det ikke forgjeves arbeid likevel.

Jeg så at min anerkjennelse gledet henne

Den krokryggede

Et øyeblikk så jeg at min ros gledet henne. Jeg følte at det jeg sa, ga lukingen et løft. Så var det ikke forgjeves arbeid likevel.Hagen var litt stor. Kvinnen litt liten. Dårlig til beins var hun – og en smule krokrygget. Hun lå på alle fire under en busk, klippet det høye gresset for hånd.

Jeg sa: «Så flink du er! Kjekt å se en så fin hage!»

Hun snudde seg og smilte. Hun hadde hørt hva jeg sa.

«Akk ja, jeg skulle nok ha gjort mer…» sukket hun beskjedent.

Hun kunne være nærmere nitti, ikke vet jeg, en vever, liten kvinne som ønsket å ha det pent rundt seg. Hun ville ha gjort mer, men dette var det hun orket, det hun maktet akkurat nå.

«Du har en flott hage!» gjentok jeg.

«Tusen takk for det!» Hun strålte opp. Et øyeblikk så jeg at min ros gledet henne. Jeg følte at det jeg sa, ga lukingen et løft. Så var det ikke forgjeves arbeid likevel. Så var det ikke bare hun som gledet seg over en velstelt hage. Også andre la merke til det hun gjorde.

Om dette ble dagens høydepunkt for henne, vet jeg ikke, men jeg hadde en sterk følelse av at det var lenge mellom hver gang noen kommenterte hagen hennes.

Hun stablet seg langsomt på beina, dro seg opp etter gåstaven hun tvilholdt på. Så forflyttet hun seg til neste busk, neste lukested, neste plante som skulle få hennes oppmerksomhet for en stakket stund, komme bedre til syne, bli frisert og dandert litt.

For meg var den gamle kvinnen også en plante som fortjente å komme bedre til syne, og få en verbal blomst – av en tilfeldig forbipasserende med en hund i bånd…

 

La andre få vite om dette innlegget..