Julebord
Fra gammelt av trodde man at familiens døde besøkte dem julenatten. Derfor var det viktig å dekke et eget julebord til de døde eller la maten stå fremme gjennom natten, slik at de usynlige gjestene kunne få noe godt å spise. Noen steder lot man sengene stå tomme julenatten, slik at åndene kunne legge seg der om de var slitne. Det måtte også være ryddig og rent så de usynlige ikke snublet i noe. Gjorde de det, kunne det bringe ulykke over menneskene som bodde der, trodde man. Dette var tiden på året der åndene huserte, og ingen kunne forhindre at de besøkte huset julenatt. Det var heller ikke uvanlig at klærne til avdøde forfedre ble hengt frem før julenatten – i tilfelle åndene trengte dem.
Senere ble det vanlig å la restene fra julemåltidet ligge igjen på bordet gjennom julenatten for at gårdsnissen og andre underjordiske vesener skulle bli tilfredsstilt. I middelalderen lot man maten stå framme hele julen så fattige og omstreifere kunne forsyne seg fritt.
Julebord som vi kjenner det i dag, er et begrep som dukket opp i etterkrigstiden. På 1960-tallet ble julebord en betegnelse på en stående buffet med en mengde kalde og varme juleretter. Nå startet man også med sosiale happeninger i regi av bedrifter m.v. Overflod av mat og drikke ble fellesnevneren for julebordsfeiringen, en begivenhet som gjerne ble lagt til slutten av november og de første ukene av desember.
Noen steder og i en del familier er julebord betegnelsen for det bordet der familiens julegaver blir lagt. Da blir gavene ikke lagt under treet (om man i det hele tatt har noe juletre i huset.)
Gå videre til neste juletradisjon; Luciadagen! (Se 13. desember)