Alle søker etter et holdepunkt i livet.
Uten et fast holdepunkt i tilværelsen er det umulig å leve et lykkelig liv over tid. Det som i øyeblikket synes fantastisk, inspirerende og givende, kan i neste øyeblikk forvandles til et mareritt. Alle mennesker er mer eller mindre bevisst på jakt etter et fast holdepunkt. Et hvilested.
Noen søker sitt faste holdepunkt i andre mennesker, i vennskapet. Det er dette som gir livet mening for dem, for uten venner rundt seg, vil livet være tomt. Men hva når vennene svikter? Når de lar deg i stikken, og vennskapet synes å være over og ut? Venner i fortid er ikke noe å bygge sitt faste holdepunkt på.
Andre ser opp til kjente personer og har disse som sitt faste holdepunkt. I nesegrus beundring av sitt forbilde; kjendisen, artisten, forfatteren, politikeren, lederen… glemmes fort at disse ikke er overmennesker, men mennesker på godt og vondt. Den dagen man innser dette, at det store forbildet svikter eller viser en ny, uventet og utilgivelig side, raser mye sammen. Heller ikke kjendisen fungerte som et holdepunkt når alt kom til alt…
Atter andre har klokkertro på det sant menneskelige, en humanitær virksomhet som blir deres faste punkt i tilværelsen. De håper å bli møtt med samme humanisme, for mennesket er jo tross alt godt på bunnen. Men grunnsynet brister når man opplever hvor grusomt mennesker kan fare frem i kriger og konflikter.
Noen tyr til vitenskapen som det faste holdepunktet. Bare det som logisk kan bevises, får min tillit. Det kristne trosprosjektet har så mange logiske brister at jeg umulig kan tro på Bibelens bokstav. Men også vitenskapelige hypoteser kan være vrient å forholde seg til, f.eks. når en ny teori slår i hjel den gamle. Dessuten fins det så mye mellom himmel og jord som ikke noen mennesker, ei heller vitenskapen, kan forstå eller forklare…
Mangelen på et fast holdepunkt i tilværelsen kan ha flere ansikter; frykt, depresjon, rastløshet, stress… Så er det noen som finner ut at det eneste faste holdepunktet i livet er en selv. De trekker seg tilbake til seg selv og dyrker sitt ego. Jeg’et vil være lojalt og gi den tryggheten og støtten man tilstreber. Men også jeg’et kan svikte. Jeg kan svikte både meg selv og andre. Heller ikke det blir noe fast holdepunkt i det lange løp. En tid var man brennende i ånden og ivrig i tjenesten, senere ble man kald og sviktende – uten kraft og glede…
Les også: Troen sitter ikke i hodet, troen sitter i hjertet
Men det fins håp! I Hebreerbrevet 13. 8 står der enkle og eneste svaret: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid!» Hvordan var så Jesus i går..? Det står fortalt i de fire evangeliene. Der står det svært mye, men ett Jesus-ord tar jeg likevel med: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matteus 11,28)
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matteus 11,28)
Problemer og vanskeligheter hører livet til uansett hvilket holdepunkt man har i tilværelsen. Men den som tror på Jesus Kristus har et sted å gå til med sine utfordringer og problemer, nemlig til Guds Ord – livets faste holdepunkt.
Ta vare på Guds ord!
Din tid er nå!
Les flere tanker og ord fra Bibelen
Foto: Andrew Poynton (Pixabay)
John Steffensen – www.johnsteffensen.no
Les flere «Ord til ettertanke»