Hundeliv – Valpestyr

Hundeliv              

Valpestyr

- Jeg er "Kompis" - en bitte liten Shetland Sheepdog. 46 dager gammel. (Foto: John Steffensen)Det nærmer seg dagen når vi skal hente «Kompis». Valpen du vet. Det er jammen litt av et styr dette. Godt voksne besteforeldre skal bli mamma og pappa til en bitteliten tass (hundebaby) som har mye å lære. Vi skal forhåpentlig få ham stueren i en feidrei, dvs. noen ukers tid – kanskje en måned. Det kommer an på hvor godt teamarbeid det blir på oss.

Det er ikke bare-bare å få seg hund. Da er det nok mye enklere med katt. Den ordner opp i det meste selv. «Likki» som døde 1. februar, hadde f.eks. egen kattedør der den spaserte inn og ut som den ville – med magnetnøkkel rundt halsen. Den klarte seg utmerket på egen hånd og dukket opp når den hadde bruk for oss, f.eks. mat eller kos, eller bare det å ligge å male foran ovnen.

Valpestell

Med «Kompis» derimot blir det mer styr. Har ingen planer om å putte bleie på ham, men det vil nok bli et regime det å få ham til å gjøre fra seg utendørs – eller på et annet egnet sted. Da må vi være på allerten hele tiden. Ved den minste antydning til å gå i ring, skrape med føttene eller lette på foten, må vi straks få ham til å gjøre dette på valpetoalettet som vi har kjøpt. Planen er at denne fine anordningen gradvis skal flyttes nærmere utgangsdøren. Og når valpen presterer på det rette stedet, vil det vanke ros eller belønning. Shetland sheepdog liker skryt, akkurat som vi mennesker synes det er kjekt når noen omtaler oss i rosende ordelag – eller koser med oss for den saks skyld…

Andre Shetland Sheepdog valper hos Tunmarken Kennel.Så er det blitt kjøpt et og annet som «Kompis» skal tygge på. Griseører, oksemuskler, purkenese – som alle skal gjøre susen, i tillegg til hundeleker. Da lar valpen forhåpentlig være å tygge på så vel sko som møbler. Dersom «Kompis» har funnet seg et skap, en stol, et bordbein eller et annet møbel å bite på, blir det satt en effektiv stopper for dette dersom vi smører tabascosaus på stedet. Hunder kan nemlig ikke utstå den smaken og vil sky stedet som pesten – i hvert fall ikke bruke tennene på den plassen flere ganger…

Videre er det anskaffet kobbel, halsbånd, børster og hundeseng, samt to hundebur – ett til å ha inne, samt ett til å ha i bilen. Det eneste som mangler er en valpevogn, men det blir nok ikke kjøpt her i gården – selv om anordningen fins, designet i USA må vite, for der har de jammen mye rart. Ingen ting forbauser oss i så måte. Sjekk bare TV3s Hollywoodfruer, så ser du toppen av hundegalskapen.

Valpedyr

Selve valpen er heller ikke gratis. 15 000 kroner er normalpris for «adelige» valper med respektabel stamtavle eller slektstre. Øremerket, øyelyst, vaksinert osv.

Så må jeg ikke glemme forsikringen. Det er viktig å ha alt på stell i tilfellet hunden blir syk, tråkker på glasskår, stikker av eller blir påkjørt. Et besøk eller to hos veterinær kan fort koste skjorten, og er du en svak sjel, kommer du ut fra hundelegen med diverse sekker som skal være godt både for det ene og det andre; en sekk med fór til tennene, en annen for beina, en tredje for pelsen og en fjerde for øynene… Og som om ikke dette er nok, en for de helt unge, en for de spesielt aktive, en for de som trenger å vokse seg større, en for den som må slanke seg, en for den som har levd lenge, en annen for den som har levd enda lengre osv. osv. Bare fantasien setter grenser, og er det noe dyrleger har rikelig av, så må det være fantasi. Men jeg er ikke helt sikker på om veterinæren tror på alt dette selv, men hva gjør vel det så lenge han eller hun kan smile hele veien til banken…

Så du skjønner, det er mye som skal til før vi besteforeldre er klare til å ta i mot en valp. En velfylt lommebok er tydeligvis fordelaktig. Da var det betydelig enklere og billigere med katt. «Likki» var f.eks. bortimot gratis. Hun satt utenfor døren vår en kveldsstund og frøs i 12 minusgrader(!), liten og forkommen. Vår datter som av en eller annen grunn åpnet gatedøren akkurat i samme øyeblikk, oppdaget kattungen som så på henne med bedende blikk… Like etter kom de begge inn i stuen, der vår datter med det samme bedende blikket henvendte seg til oss foreldre; «Vi er bare nødt til å ha den», sa hun – og dermed ble pusen en del av familien. Først måtte jenten love å lage plakater til nærbutikk og nærmiljø i tilfelle det var noen som savnet pusen. Jeg inspiserte plakatarbeidet, og Line gjorde seg riktig flid, ganske kunstferdig utført egentlig. Og vår kjære datter produserte flere plakater. Det eneste som manglet – og det fikk vi først vite noen år senere – var at hun aldri hang opp disse plakatene, for hun hadde så lyst til å beholde pusen selv. Og dermed ble katten værende hos oss – lenge. I mer enn 17 år. Og det gratis. Det er forskjell på dyr!

Men… noen besøk hos veterinær ble det jo i løpet av alle disse årene, og de var ikke gratis…! Men kattefóret kjøpte vi alltid i dagligvareforretningen… Og når katten ble hele 17 år gammel (tilsvarer 85 menneskeår) – hvilket er en anstendig alder for en pusekatt – så vet jeg ikke helt hvorfor vi skulle ha betalt mange ganger mer for det fóret som dyrelegen helst ville at vi skulle velge – hvis vi virkelig brydde oss om dyret vårt…. For hvem vil vel ha på seg at man ikke bryr seg om sitt kjæledyr…?

Serien hundeliv fortsettes her.

La andre få vite om dette innlegget..

2 Kommentarer På “Hundeliv – Valpestyr”

  1. Hei John! Gratulerer med ny, kjempesøt valp! Av den rette rasen ! 🙂 ikke glem at valper må på do når de har lekt, sovet eller spist, eller hvis det er 20 minutter siden sist! Da må du ta den ut, eller til valpetoalettet! Ut er på en måte enklere for det er jo mye større! Det tar nok en stund før han er renslig, for det er jo som med barn, en modningsprosess. Men jo før han ser poenget, jo bedre er det! Ser ut til at dere er på god vei allerede!

    1. Takk for koselig tilbakemelding! Når dette skrives, har vi hatt Kompis i to døgn. Fremgangen er markant! Kompis begynner å forstå hvor han skal gjøre fra seg. Vi har bl.a. gjort som du forteller, Tone: Ut etter å ha sovet, spist eller lekt. Etter råd fra oppdretter har vi begrenset luftegården. Oppdretters poeng er at dersom den lille valpen har et for stort område til rådighet, glemmer den lettere hvorfor den er ute. Er plassen stor, fins det en mengde spennende lukter og ting som må utforskes. Derfor har vi kun gitt Kompis en liten lufteplass når han skal gjøre fra seg, og det fungerer helt fint. Ikke før har han inntatt arenaen, så blir det gjort både det ene og det andre innen kort tid. Og da vanker det mye skryt, noe han øyensynlig er meget komfortabel med. Tusen takk for dine fine råd, Tone. Vi tar med glede i mot flere… 🙂

Kommentarer er steng.