På tide med et eldreopprør. Igjen!

Tanken på å bli gammel og hjelpeløs skremmer meg

Det er på tide med et eldreopprør. Igjen!

Jeg skyver det foran meg, for tanken på å bli gammel og hjelpeløs virker foruroligende. Når en ikke lenger klarer seg selv, blir den hjelpeløse kommunens ansvar – og salderingspost. Pårørenderop om hvordan enkelte gamle blir behandlet på sykehjem, dukker tidvis opp i media. Vi har sett eksempler på eldre som har fått enerom på badet, på toalettet, i gangen eller et annet sted hvor det er ledig golvplass. Først når sønn eller datter har gått til media, har det skjedd endringer. Men unnskyldninger fins alltid. Noen toer sine hender og sier at de ikke visste at det var så ille, andre skylder på stram kommuneøkonomi eller underbemanning.

- Tanken på en gang å bli behandlet på tilsvarende måte, skremmer meg.
– Tanken på en gang å bli behandlet på tilsvarende måte, skremmer meg.

Jeg er alvorlig bekymret fordi dette er historien som aldri tar slutt! Alltid er det noe i eldreomsorgen som opprører. Og vi som trodde verden gikk videre, at en hadde lært av tidligere feil og unnlatelsessynder. Men så er ikke tilfelle. Fremdeles dukker det opp historier som viser at mange eldre blir håndtert som om de skulle være en gjenstand eller en vare. Stadig hører vi om uverdige tilstander som viser at en ikke har tatt inn over seg at det er mennesker det gjelder, folk som fortjener bedre, kvinner og menn i livets sluttfase, folk som ikke har krefter til å gå i demonstrasjonstog eller stå på barrikadene.

Som beboerne på Varaldsøy, en perle midt i Hardangerfjorden, aldershjemmet som i årtier har vært siste stopp for mang en øyboer. Naturskjønne omgivelser, i et miljø som oppleves trygt og godt, der også flere av dem har hatt kort avstand til sine pårørende. Like til politikerne fant ut at det ble for dyrt å drifte aldershjemmet midtfjords. Derfor bestemte de seg for å legge ned institusjonen – uten å ta hensyn til at beboerne og deres pårørende protesterte det beste de kunne. Aldershjemmets skjebne ble beseglet på et kommunestyremøte, og alle beboerne – bortsett fra to, ble motvillig flyttet. De to som satte seg på bakbeina, ble snart kjent som Norges eldste husokkupanter. Det var på Varaldsøy de ville være, det var her de hadde vokst opp, det var her de hadde nettverket sitt, minnene sine, tryggheten sin. Så ble de to gamle kvinnene boende muttens alene i den digre, forlatte bygningen. En modig og riktig avgjørelse. Det står respekt av sånt.

Nå smiler de imidlertid igjen, for i dag fylles flere av de tomme rommene atter med folk. Husokkupantene skal få cirka åtte naboer tilbake. Kommunestyret har sagt ja til at Varaldsøy-beboerne kan få vende tilbake til aldershjemmet sitt, til den institusjonen som for noen år siden var for dyr å drifte. Men gleden blir trolig kortvarig… for vedtaket gjelder bare for tre måneder. I nitti dager vil de garantert få bo der, men så må de trolig flytte igjen, for kommunen har neppe penger til videre drift. Så blir beboerne atter stuet sammen og plassert på nye steder. Mange av dem vet vel knapt hvem de er, og hvor de holder til, og dermed blir det sikkert ikke så farlig heller, selv om de er gamle og skrøpelige – er de jo mobile! Det er muligens slik kommunerepresentantene argumenterer? Kommunen har folk som kan flytte de gamle rundt omkring – eller stue dem vekk der det fins ledige plasser. Og de gamle protesterer neppe, de lar seg flytte som kveg – og vet knapt hva som skjer, bortsett fra at de må føle seg utrolig utrygge og hjelpeløse.

Dette er så uverdig at jeg finner ikke ord. Tanken på en gang å bli behandlet på tilsvarende måte, skremmer meg. Men det mest skremmende er likevel at storsamfunnet synes å bry seg lite om enkeltindividenes skjebne. Ute av øye, ute av sinn. Bare de holder kjeft, er alt såre vel.

Og de fleste gamle opponerer ikke, for de har ikke krefter til høylydte protester. Og om de skulle ta til motmæle, hvem er det da som hører deres fortvilte rop? Stakkarene vet jo ikke sitt eget beste! Og dessuten gjør det ikke inntrykk heller, for sånt har jo folk hørt mange ganger før…

Det er jammen på tide med et eldreopprør igjen!

Les også «Velkommen til virkeligheten!» (Klikk på tittelen)

La andre få vite om dette innlegget..