Fine fruers fjollete fremferd fikset fattern fortreffelig

Min far, skomakeren handler om skomakermester Frank Steffensen som holdt til i Lille Øvregaten i Bergen. Han siste arbeidsdag ble en torsdag i november 1980. Foto: www.johnsteffensen.no

Min far, skomakeren

Fine fruers fjollete fremferd fikset fattern fortreffelig

Serie – Del 5

Les også: Første del av «Min far, skomakeren»

Noen ganger ser en ikke skogen for bare trær. Akkurat slik må det ha artet seg med det som fattern holdt på med, nemlig utøvelsen av skomakeryrket. For selv om jeg vasset i skomakere, verktøy, maskiner, nye og brukte sko, skoreparasjoner etc., så er det forsvinnende lite jeg husker av selve yrkesutøvelsen, det vil si fatterns håndverk. Jeg husker godt hammeren hans, den var mildt sagt velbrukt. Treskaftet var så slitt av tommelfingeren at den nesten hadde gnagd seg gjennom skaftet. Det er mulig at fattern helt mot slutten av karrieren måtte reparere favoritthammeren sin, men det er jeg ikke 100% sikker på. Det var bortimot et under at akkurat denne hammeren skulle vare livet ut for den svært arbeidsglade skomakeren i Lille Øvregaten 13.

Ellers husker jeg sko-lester, pussemaskiner, symaskiner, randsyingsmaskiner, hælstiftemaskin, blokkeapparat og litt til, men spør du meg om hvordan disse ble brukt, vet jeg forsvinnende lite. Hvorfor..? Fordi faget ikke interesserte meg, og jeg ville ikke for alt i verden bli skomaker. Slikt var ikke stas, og det ga heller ingen status. Men jeg skulle bare ha visst, for i dag er dyktige skomakere høyt skattet fordi det fins så få av dem. Hadde jeg vært som fattern, og arvet hans evne og interesse for reparasjon av ødelagt skotøy, kunne jeg ha drevet det langt i dag, i hvert fall hvis jeg hadde valgt den rette settingen og etablert et slags sofistikert skomakeri. Hva vet jeg…?

Da sko ble sydd etter mål

Som du har skjønt, var fattern dyktig innenfor sitt fagområde, og jeg vil gjengi noe av det som min far fortalte til den tidligere omtalte studenten, han som skrev oppgave om fattern like før han døde. I notatene står det: «På den tiden min far (altså Frank Steffensens far) begynte i faget, var det vanlig at folk bestilte sko som ble sydd etter mål. Og skomakeren hadde papirer på hver eneste kunde, disse ble oppbevart sammen med kundens lest. Alle lestene og papirene ble lagret i lange hyller i skomakerverkstedet.

Fatterns skomakerverksted rommet sko-lester, pussemaskiner, symaskiner, randsyingsmaskiner, hælstiftemaskin, blokkeapparat og litt til, men spør du meg om hvordan disse ble brukt, vet jeg forsvinnende lite. Hvorfor..? Fordi faget ikke interesserte meg, og jeg ville ikke for alt i verden bli skomaker. Skomakeren på bildet er ikke min far, men en av dem som jobbet hos ham. Her randsyr han sko ved hjelp av en maskin. Foto: John Steffensen
Fatterns skomakerverksted rommet sko-lester, pussemaskiner, symaskiner, randsyingsmaskiner, hælstiftemaskin, blokkeapparat og litt til, men spør du meg om hvordan disse ble brukt, vet jeg forsvinnende lite. Hvorfor..? Fordi faget ikke interesserte meg, og jeg ville ikke for alt i verden bli skomaker. Skomakeren på bildet er ikke min far, men en av dem som jobbet hos ham. Her randsyr han sko ved hjelp av en randsyingsmaskin. Alternativet var å sy skoene for hånd som vist i seriens vignett. Foto: John Steffensen

Det var ikke skomakeren som laget lestene, disse ble kjøpt, men mesteren tok mål av kundens føtter og så tilpasset han lesten til vedkommende. Enten tok han litt av på bredden eller over vristen, eller han måtte legge noe til, hvis kundens fot var bredere. I dag har vi høyre- og venstrelester, men inntil for to hundre år siden ble alle sko laget på rette eller beine lester.

Når lesten var riktig tilpasset, kom nåtlingen, det vil si at skinnet som skal brukes til overlæret, blir sydd sammen. I dag er nåtling et eget fag, og arbeidet blir gjort på fabrikk. Deretter kommer bunningen. Det er mange tyske ord i skomakerfaget. Vi sier at vi beneier en sko, det betyr at vi syr overlæret sammen med den løse randen eller remmen som er laget til. Det neste er å beworpe. Det er så lenge siden jeg har brukt akkurat det uttrykket at jeg har nesten glemt hva det innebærer: Men når en tar to tråder som stikkes inn i samme hull fra hver sin side, så binder tråden ingenting. Men tar du neste sting på samme måte og drar til, vil tråden bli bundet. Stinget beworpes dermed ved å fortøye det. Dette bør helst utføres med bekatråd, for skal en sy med nylon- eller silketråd, er disse trådene mye glattere, og da er det viktig å fortøye ekstra godt, særlig det første og siste stinget. Et annet ord i prosessen er hysken. Hvis lesten var for lav over vristen, brukte man et godt oppbløtt lær som ble formet og skåret til. Det var dette som ble kalt hysken.»

Det måtte være «knirk» i skoene…

Fattern forteller også at i gamle dager måtte det være knirk i skoene. Hvis det ikke fantes knirkelyder i skotøyet, sa man gjerne at skoene ikke var betalt. «Å gå oppover kirkegulvet uten knirk i skoene, var nesten en skam. I dag regnes knirk for en lyte eller feil ved skoparet. Når en kommer sent hjem, og skal liste seg inn i huset på tå hev, må skoene for alt i verden ikke knirke…»

Så litt om hvordan min far, skomakeren, forholdt seg til fjollete bergensfruer…

Et problem for skomakerne var gjerne at mange av dem som fikk laget sko til seg, ikke betalte for skoene ved avhenting. Dette var enten fordi de var fattige, eller like ofte fordi de var rike. Jeg husker at fattern mer enn en gang ga uttrykk for at noen av de verste kundene han hadde, var de som hadde mye penger og var best bemidlet i byen. Disse ba ofte om betalingsutsettelse, eller aller helst prutet de på prisen. Noe av det som fattern ikke kunne fordra, var da enkelte av de litt finere bergensfruene ga seg til kjenne ved hjelp av ektemannens tittel. For å vise hvordan fattern så på slikt fjolleri, gir jeg noen eksempler. For ordens skyld har jeg laget fiktive kundenavn for ikke å støte noen. Når fattern tok i mot enkle reparasjoner, skrev han gjerne en lapp til internt bruk som fortalte hva som skulle gjøres. Dersom kunden var av den litt halvufordragelige typen som nevnt over, kunne fattern skrive følgende på lappene: «Fru bakermester Pettersen syes bak!» «Fru overrettssakfører Jensen lekker foran!» «Fru skipsreder Theodorsen har revnet i siden!» Eller han kunne skrive lapper som han mest av alt humret over selv, men som ikke var alvorlig ment, slik som: «A. Gabrielsen blokkes oppe så mye det går an». «B. Olsen lukter ille, renoveres, pusses og impregneres.» «C. Knudsen limes godt og syes grundig igjen.»

Les også de andre fire delene av Min far, skomakeren. Første del starter her.

Serien om skomakeren; 6. del

La andre få vite om dette innlegget..