Alt har sin tid…
Mange av oss vil en gang ende opp som «senior» (eller «seniorita») på arbeidsplassen. Når en er ung, er det lett å glemme det perspektivet. Jeg husker godt da jeg startet min lærerkarriere; noen av mine kolleger virket ganske gamle – like gammel som jeg er nå…
Tiden flyr, og før en får sukk for seg er en blitt «gammel» – eller senior som er et mye penere uttrykk. Det ligger en anerkjennelse i det begrepet. Det oser av livsvisdom og kompetanse.
Men er det slik «seniorer» i arbeidslivet opplever seg selv og sin posisjon? Jeg er ikke sikker på at det alltid er sånn…
Det er ingen som takker deg, den dagen du stuper. Der fins alltid noen som står klar til å overta, yngre krefter som lengter etter å få slippe til. Mange unge har problemer med å få seg jobb, og noen ganger kan det synes som om eldre arbeidstakere blir en propp i systemet. Den dagen de trekker seg tilbake, får de takk og farvel – og så blir de glemt… Ute av øye – ute av sinn!
Etter noen år, når de kommer tilbake til arbeidsplassen på besøk, er det mange arbeidstakere som ikke aner hvem «gamlingen» er. De har ikke noe forhold til ham/henne. De har aldri vært kolleger. De er neppe særlig interessert i å bli kjent med vedkommende heller. Forståelig nok…
«Tidene forandrer seg,» tenker den gamle; «Intet er som det en gang var.» En mager trøst, men et (sørgelig?) faktum…