Sterke ryggsmerter som den ene kirurgen sa jeg måtte leve med, mens kirurg nummer to var mye mer optimistisk…
Bildene over er AI-genererte, men replikkene er autentiske. I forrige «Bloggført» fortalte jeg om mine plagsomme ryggsmerter, og at jeg hadde en operasjon i vente. Noen måneder tidligere var jeg blitt godkjent for ryggoperasjon på Kysthospitalet i Hagevik som er en del av Ortopedisk klinikk i Helse Bergen. Men fordi Kysthospitalet ikke har anestesilege kveld og natt, ble jeg av medisinske årsaker henvist videre til Haukeland. Henvisningen gikk både til nevrokirurgisk og ortopedisk klinikk i håp om at den av de to klinikkene som hadde best kapasitet, kunne operere meg først. Det at jeg ble henvist til to ulike klinikker, skulle utgjøre en betydelig forskjell, men ikke slik jeg hadde forestilt meg det.
Ryggsmerter = spinal stenose
Ryggsmertene skyldtes Spinal stenose, en tilstand der ryggmargskanalen blir trang, gjerne på grunn av slitasjeforandringer og forkalkninger, noe som medfører redusert plass for ryggmargen og/eller nerverøttene. Foruten smertene, opplevde jeg betydelig nummenhet, sterke kramper og svakhet i beina, noe som skyldtes at stenosen satt nederst i korsryggen. Plagene var ofte verst når jeg stod eller gikk, og snart kunne jeg bare gå rundt 50 meter før smertene ble svært plagsomme. Det var heller ingen enkel sak å legge seg ned, for det var ofte forbundet med intense smerter, kraftige «lyn», smerter som gikk rett i fletta på meg. For å dempe smertene, hadde jeg prøvd ulike smertelindrende medikamenter, men effekten var bare så der… (Se illustrasjon.)
Nevrokirurgen ville ikke operere meg fordi jeg var så syk
Noen måneder etter at jeg ble henvist fra Kysthospitalet, ble jeg innkalt til nevrokirurgisk avdeling ved Haukeland universitetssjukehus. Jeg så virkelig frem til å få hjelp, og håpet at en ryggoperasjon ville gjøre meg bedre. Men legen på nevrokirurgisk poliklinikk fikk meg raskt ned på jorda. Det han sa var både uventet og nedslående: «Så syk som du er, kan vi ikke operere deg». (Og jeg som trodde at sykehus var for folk som er syke…)
Men legens elendighetsbeskrivelse stoppet ikke der. Han påstod at jeg hadde hatt hjerteinfarkt (noe som var nytt for meg, for det har jeg aldri hatt). Han sa videre at jeg hadde hjertesvikt (noe som også var nytt for meg, for det har jeg heller aldri hatt). Jeg prøvde å realitetsorientere ham ved å si at jeg verken hadde hatt hjerteinfarkt eller hjertesvikt, og at bortsett fra ryggsmertene, var jeg i bra form. Men den unge lis-legen ville ikke høre på meg. Han fortsatte; «Vi har alt for mange inneliggende pasienter som aldri skulle vært operert!» (Jeg har fremdeles ikke skjønt hvorfor jeg skulle belemres med den begredeligheten). Spikeren i kisten ble da legen spurte «om jeg var villig til å risikere livet, bare for å kunne gå 50 meter lenger?»
Jeg var heldigvis ikke alene på møtet med nevrokirurgen. Min kjære Åse var også med. Hun er utdannet intensivsykepleier og forsøkte etter beste evne å nyansere den feilaktige sykehistorien som legen lirte av seg. Men vi talte begge for døve ører. Plutselig fikk han det travelt, og den halve timen som konsultasjonen i følge innkallingen skulle vare, ble snart avbrutt etter 20 minutter. Hvorfor legen med ett fikk det så travelt, var i følge ham selv at det satt en ny pasient og ventet. Da vi kom ut av legekontoret, var venterommet tomt…
Den eldre mannen som hadde vært inne før meg, virket derimot veldig skrøpelig. Kanskje var det hans sykehistorie som surret i hodet på nevrokirurgen da han kategorisk fastslo; «så syk som du er…»
Du vil trolig like å lese «Testamentet som rørte en hel verden»
Jeg var ganske nedbrutt da jeg forlot nevrokirurgisk poliklinikk, så var det altså ikke noe som kunne gjøres med den vonde ryggen min. Jo, de kunne alltid prøve, men jeg risikerte å dø i forsøket på å kunne gå 50 meter lenger. Jeg så ikke den komme!
Ortopeden var optimistisk
Noen uker senere kom en annen Haukelandslege på banen. Han er ortoped og overlege, også han hadde mottatt henvisning fra Kysthospitalet. På telefon spurte han hvordan jeg hadde det.
Det var nå flere måneder siden Kysthospitalet hadde sendt henvisningene til de to Haukelandsklinikkene. Jeg fortalte ortopeden hvilke smerter jeg slet med og om nedturen jeg hadde hatt etter den forsmedelige samtalen med nevrokirurgen.
I løpet av noen minutter klarte ortopeden å bringe en strime av lys inn i mitt mørke. Han sa: «Jammen sånn kan du ikke ha det, dette må vi kunne fikse!»
Få uker senere møtte jeg ortopeden på Haukeland på preoperativ dag. Møtet med ham ga meg troen på at ryggen kunne bli bra igjen, noe som 70% av de spinal stenose-opererte synes at de er blitt. 20% mener at de ikke har merket noen bedring, mens 10% hevder at operasjonen har vært mislykket, og at de er blitt verre etterpå.
Ryggsmerter forsvant helt
5. desember 2024 ble jeg ryggoperert av nevnte ortoped på Haukeland, en operasjon som tok 3 timer. Etter dette har jeg hatt null problemer med ryggen! Jeg er blitt 100% smertefri! Jeg har faktisk ikke hatt vondt en eneste dag. Nå kan jeg gjøre absolutt alt som jeg har kunnet gjøre tidligere i livet, før spinal stenose ble konstatert. Heldige meg som ikke bare ble henvist til nevrokirurgisk, i så fall hadde sykehistorien min blitt en ganske annen…
PS! Etter å ha fremmet skriftlig klage på den unge nevrokirurgens håndtering av meg, samt hans mangelfulle og dårlige forberedelse til konsultasjonen, fikk jeg etter en tid skriftlig beklagelse både fra sjefen for nevrokirurgisk klinikk ved Haukeland universitetssjukehus og den nevrokirurgen som omtales i innlegget.