Bortkommet.

Dette er en av de vakreste lignelsene Jesus ga oss. I denne billedtalen (som fins i Lukas 15. kap.) tegner Jesus et utrolig vakkert bilde av Gud som en kjærlig, tålmodig og tilgivende far. En far som aldri slutter å elske sine barn, som aldri gir opp håpet om at de som er bortkommet, skal vende hjem igjen til ham. Gud lengter etter oss. Han forholder seg ikke passiv, han venter og leter etter oss. 

Først litt av Jesu lignelse. Dernest et dikt jeg har skrevet om hvordan den bortkomne sønnen kan ha følt det etter at han hadde mistet alt…

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Nå ser jeg meg selv, og det liv jeg har levd

Jeg har ingen glede – Jeg har ingen fred

Langt borte fra hjemmet, jeg er som en fremmed

Jeg savner min fars trygge hender.

Nå lever jeg ensom, mismodig og forlatt

Hvor finnes det lys i en beksvart natt?

Ønsket å leve livet – være fri

Fant ingen mening og lykke deri

Mitt liv har jeg brukt til å ære meg selv

I tro på mitt eget jeg var som en trell

Jeg fant ingen glede i livet jeg levde

Å Gud, du skal vite jeg strevde!

Den verden jeg grunnla, er nå lagt i grus,

på sand var det bygget – mitt eget hus

Alt som jeg trodde ga mitt liv verdi,

var ikke sannhet, men selvbedrageri.

Jeg har forspilt mitt liv, min synd er stor

Å, hvor forgjeves mitt liv har vært på jord

Far, det er hos deg jeg vil leve… *)

‘Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.  ( Luk 15,11-24)

Takk og lov, Gud søker oss der vi er – slik vi er, fordi vi er umistelige for Gud.

For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.’ Luk 19,10

Amen!

Les flere “Til ettertanke”

*  Dikt: “Forgjeves” / John Steffensen. Foto øverst: Dylan / Unsplash

La andre få vite om dette innlegget..