Hvilke nye veier, kunnskapsminister Røe Isaksen?
Bare en av fem søkere til barneskolelinjene ved lærerutdanningen 2015, er menn. Tendensen er tydelig, bortimot 80 prosent som søker seg til spesialfeltet første til sjuende klasse, er kvinner. Menn finner det lite attraktivt å arbeide i skolen fra første til sjuende trinn. Mange skoler kan fortelle om en svært liten andel mannlige lærere, og slik har det vært lenge. Skjevfordelingen er blitt verre og verre år for år…
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) erkjenner problemet, men han later langt på vei som om dette er et nytt fenomen. Sannheten er at slik har det vært i mange år, uten at politikerne har kunnet – eller villet gjøre noe med det.
Kunnskapsministerens “medisin” presenteres som noe nytt, men tiltakene er puslete, og de har vært omtalt – og forsøkt – før. Fraser, festtaler, fyndord, fagre løfter det aldri er blitt noe av. Dessuten er jeg sikker på at kunnskapsministerens “medisin” ikke kommer til å hjelpe noe særlig, i hvert fall ikke på kort sikt. Den lave mannlige søkerandelen til barneskolelinjene ved lærerutdanningen kommer til å vedvare, for kunnskapsministerens tiltak er for vage, upresise og svadaaktige. Det blir som å si at vi skal skape “en bedre skole”, uten å konkretisere hvordan skolen skal bli “bedre”. Kunnskapsminister Røe Isaksen nevner to tiltak; mer videreutdanning og nye karriereveier i skolen. Hvordan sistnevnte skal gjøres, sier han ingen ting om. Jeg mistenker ham for ikke å ha den ringeste peiling på hvordan karriereveiene egentlig skal være. Og er det sikkert at disse karriereveiene kommer til å gjøres spesielt tilgjengelig for mannlige lærere? Er det ikke fremdeles slik at det er politisk vedtatt at andelen kvinnelige ledere skal bli høyere. Sett i lys av dette tror jeg Røe Isaksen snakker mot bedre vitende. Om det blir flere karriereveier i norsk skole, vil disse aldri bli spesielt rettet mot menn. Karriereveiene i skolen er få, og de som fins er lite attraktive. Det å bli rektor har for eksempel ingen høy stjerne eller status i personalet. Svært mange rektorstillinger har derfor alt for få kvalifiserte søkere. Ofte er det ingen søkere til slike stillinger.
Dermed står vi igjen med videreutdanning, men det har jo ikke hatt den ønskede effekt. Hadde den hatt det, skulle den blå-blå regjeringens satsing på videreutdanning allerede ha gjort gjort utslag på søknaden til lærerutdanningen. Det har den på ingen måte gjort, i følge Samordnet opptaks ferske rapport. Kunnskapsministerens foreskrevne medisin om mer videreutdanning har hatt liten eller ingen effekt. Det verste er at han et sted inni seg vet bedre; at noe drastisk må gjøres både med arbeidsforhold og lønnsnivå i skolen. Da først vil antall mannlige, kvalifiserte søkere til lærerutdanningen skyte i været. Men slike tiltak koster penger, mye penger, og det er det ingen i den blå-blå regjeringen som er villig til å sprøyte inn i offentlig sektor. Den skal først og fremst slankes og gjøres mer kostnadseffektiv. Kunnskapsministerens “medisin” har derfor null effekt. Om den blå-blå regjeringen ikke har andre tiltak å komme med, vil alt bli som før i barneskolen. Jeg frykter faktisk at skjevheten vil bli enda verre med et slikt tafatt og lite konkret opplegg.