Nrk-serien Datoen. Jeg merker at jeg blir lei meg…

Jeg merker at Nrk-serien DATOEN gjør noe med meg...

Om Nrk-serien «Datoen»

Jeg merker at jeg blir lei meg… at «Datoen» gjør noe med meg

Nrk-serien «Datoen» som vises tirsdager, er et tankevekkende program. Tre ulike personer har det til felles at de er født samtidig. En av de tre er kjendis, de to andre har levd sine liv utenfor rampelyset. Det er disse tre skjebnene vi møter i «Datoen». Og i neste program presenteres vi for et nytt trekløver.

Jeg fortalte for litt siden om Hege Schøyen som var med i et av programmene. Det er interessant å få et glimt inn i andre menneskers liv. På godt og vondt. Men så er det dette med «what is nice to know, and what we need to know…» I «Datoen» blir menneskeskjebnene en vanskelig balansegang, for det er ikke alle de medvirkende som har solskinnshistorier å berette. Noen av dem har hatt svært vonde og såre opplevelser i oppveksten, traumatiske hendelser som har satt dype spor. Og det er på dette området at jeg merker at jeg blir lei meg. Ikke bare fordi det er hjerteskjærende det som fortelles, men kanskje enda mer fordi de personene som får sine pass påskrevet, og som settes i et ganske ufordelaktig lys, er mennesker som for lengst er ute av livet og som ikke har noen mulighet til å forsvare seg mot de anklager og bebreidelser som fremsettes.

Den slags gjør meg vondt, for de som ikke oppførte seg som noen god mamma eller pappa tidligere i livet, blir i «Datoen» avkledd med såvel bilder som video. Og det liker jeg dårlig. Det er greit nok at historiene fortelles, men er det nødvendig å vise bilder av dem som omtales så lite flatterende…? Klart det blir bedre fjernsyn av sånt, men noen ganger synes jeg det går vel langt. Og da blir jeg lei meg. Det er vondt å oppleve at minnet om en avdød person ødelegges på en slik måte…  Forfatter Karl Ove Knausgård var en av dem som hadde mye vondt å fortelle om sin far. Han innrømmet at «pappa hadde blitt veldig sint, og at jeg aldri ville ha skrevet bøkene mens han var i live.» Men så kommer Knausgård til en slags sannhets erkjennelse: «Jeg er veldig mye mer forsont med pappa nå. Både på grunn av at jeg har sett ham fra så mange vinkler når jeg har skrevet om ham, og fordi tida har gått og jeg er blitt far selv – og er et annet sted i livet…» Så får vi håpe at herr Knausgård, når han en gang i fremtiden selv er ute av livet, ikke blir omtalt som en dårlig, sint og fraværende pappa av sine egne barn… 

Shetland sheepdog hverdag. www.johnsteffensen.no

La andre få vite om dette innlegget..