«La ikke solen gå ned over deres vrede.»
Bibelverset fra Efeserne 4, 26 er ett av de ordene jeg ofte ble minnet på av min mor. «La ikke solen gå ned over din vrede», sa hun, «du skal leve som om hver dag var den siste!» Derfor skal vi bruke dagen og fylle øyeblikkene, slik at vi ved dagens slutt kan legge oss med et smil om munnen, fordi vi vet at vi ikke har noe uoppgjort med noen – og at vi gjennom dagen gjorde så godt vi kunne. Noe mer kan ingen forlange.
Men vi oppfører oss som om vi har all verdens med tid, som om vi selv kan bestemme hvor lenge livet skal vare. Ingen har tiden i sin hånd. Livsuret tikker og går, men hvor lenge urverket varer, er det ingen som vet. En dag ringer det – og da stanser uret. Det er det eneste vi vet med sikkerhet!
Mange tomme, meningsløse øyeblikk glir over i tiden, kostbare sekunder som vi aldri kan hente fram igjen, for å bli fylt med et annet og bedre innhold uansett hvor mye vil skulle ønske det.
Husk derfor at dagen i dag er morgendagen du drømte om i går. Øyeblikkene låner vi bare. Før vi vet ordet av det, er øyeblikkene forvandlet til fortid, og da er det for sent. Som Arnulf Øverland sa: Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer. Året har mange dage.
I dag er ikke som i går. Ikke i morgen heller!