Livet har mer å by…

Denne dagen er litt spesiell. For meg. Dette er dagen da jeg kunne ha sagt takk og farvel til mitt yrkesaktive liv. I dag kunne jeg ha gått av med AFP for å nyte mitt otium. Rart å tenke på….

Jeg husker min far da han var kommet til det samme veiskillet, vi maste på ham, slutt mens leken er god, lød budskapet. Gi deg nå, bli pensjonist!

Han ville fortsette enda litt til

Men nei, far vendte det døve øret til. Han ville ikke gjøre som vi sa. Han ville fortsette enda litt til. “Du vet”, sa han, “det er rart med det. Går jeg av nå, så er en epoke i livet definitivt slutt, og den vil aldri komme igjen. Det handler om mitt livsverk. Jeg er ikke klar til å forlate dette nå. Jeg vil fortsette litt til…”

Så gjorde han det. Fortsatte ut over aldergrensen, fordi han hadde glede av arbeidet og følte at han fremdeles hadde ett og annet ugjort.

Vi brakte temaet på bane mange ganger med måneders mellomrom. Vi så at han slet, at han hadde vondt for å gå. Han hadde ikke lenger den samme styrken i beina, den samme intensiteten, det samme orket… Alle så at noe var galt, bare ikke han selv….

– Nå vil jeg gi meg!

Slik gikk den ene måneden etter den andre, og snart var han mer enn ett år “på overtid”…

Da plutselig kom det fra ham en søndag: “Nå vil jeg gi meg… Nå stenger jeg butikken!” Vi trodde knapt det vi hørte. Pappa har tenkt å bli pensjonist! Nå skal han realisere alle sine drømmer; jordomseilingen, turen med Hurtigruten, Sydenferiene… Endelig skal det skje!

Vi gledet oss på hans vegne, og vi lovet straks at vi skulle hjelpe ham med å avvikle forretningsdriften, noe han ville gjøre seks uker senere –  i juleferien.

Endelig hadde han tatt til fornuft! Livet har mer å by på enn butikken… “Klart vi skal hjelpe seg!” sa vi til ham i det vi takket for en hyggelig farsdagsmiddag. Om litt dro vi.

Dette ble ironisk nok siste gang vi møtte ham. Fire dager senere var han død. Stupte like før målstreken….

Det ble med drømmene, de lenge etterlengtede drømmene – reisene som aldri ble noe av…

Som far, så sønn…

Han skulle gitt seg mens leken var god, tenker en gjerne. Men så var det dette med den gode leken, for han var glad i arbeidet sitt – og han trivdes med det han holdt på med. Han var stolt av sitt yrke, og han var dyktig! En nestor og mester som mange så opp til. Han hadde flere strenger å spille på. Problemet var bare at det var så vanskelig på legge det fra seg. Han skulle bare fortsette litt til… Så skulle han realisere alt det som han hadde spart til, og sett frem til gjennom et langt liv….

Nå er jeg i hans sko. Nå er det jeg som kan gi meg mens leken er god. Pensjonere meg. På denne dag! Men har jeg gjort det….? 

Du aner trolig svaret, for jeg er ikke en tøddel bedre enn min far. Som far, så sønn…. 

 

NB! Under bildene nedenfor fins kommentarer til artikkelen.

La andre få vite om dette innlegget..