Hjertesmerter og tung pust

John steffensen: -hjertesmertene var diffuse og annerledes enn jeg hadde forestilt meg...

Hjertesmertene var diffuse. Ikke lett å avsløre at hjertet var synderen…

John steffensen: -hjertesmertene var diffuse og annerledes enn jeg hadde forestilt meg...Det kan være vrient å avdekke hva som er hjertesmerter kontra muskelsmerter eller lungesmerter. Hjertesmerter er oftest dumpe og trykkende smerter (omtrent som en er havnet i klem under noe), mens muskelsmerter er mer skarpe eller stikkende. Smertene ved hjerteinfarkt kommer helt akutt. Ved lungesykdommer vil det oftest også være hoste og tung pust samtidig. Det typiske er at ved ordinære muskelsmerter, tåler en fysiske anstrengelser, mens ved hjertesmerter forverres disse ved fysisk aktivitet/anstrengelse.

I mitt tilfelle kom smertene snikende, men de kom fra “feil” side – og i feil retning! Forvarselet indikerte at noe var galt, men jeg trodde smertene i høyre skulder hadde andre grunner enn hjertet. Det gjorde meg derimot urolig at skuldersmertene langsomt strålte opp i høyre halsregion, og at de vedvarte i 10 – 15 minutter før de klinget av. Men fordi scenariet foregikk på høyre og ikke på venstre side (med høyre skulder som start/utgangspunkt) hadde jeg vanskelig for å tro at de stammet fra hjertet. En MR-undersøkelse av høyre skulder resulterte i ingen ting. Det var i hvert fall ikke noe i veien med skulderen. 

Men noen uker senere hendte det som fjernet all tvil – både hos meg og min dyktige fastlege.

Forandringen som fikk meg til å skjønne at noe var riv ruskende galt!

Selv om jeg ikke klarte å kople hendigene til hverandre, i hvert fall ikke med en gang, så var det endringen i min fysiske tilstand som gjorde at hjerteproblemet ble avdekket. Heldigvis før et infarkt rammet meg.

Jeg ble ganske sikker på at ikke alt var som det burde være, da jeg søndag 12. juni fulgte min sønn, svigerdatter og barnebarn opp til hovedveien. En strekning jeg hadde gått hundrevis av ganger uten problemer ble med ett tung å forsere. Særlig de siste 10 meterne. Jeg fikk et slags spreng for brystet, og det ble tungt å puste. Nesten som om lungene var på felgen… De rommet på en måte for lite luft!

Jeg fortalte min kjære hva som hadde hendt. Hun mente vi burde dra til lege, men jeg avslo. Syntes det ble for dramatisk! Det var sikkert ikke noe å bry seg med…

To dager senere skjedde det samme igjen, men denne gangen i mildere grad. Jeg spaserte cirka 200 meter på flat mark, da jeg atter en gang fikk problemer med pusten. Dette hadde heller aldri skjedd før på denne strekningen. Den diffuse responsen fra brystet opplevdes ikke som hjertesmerte, selv om jeg ikke var fremmed for tanken heller.

Etter ytterligere to dager gikk jeg samme trasé som søndagen. Nå bar jeg på to bæreposer med søppel. Resultatet lot ikke vente på seg, det opplevdes enda mer skummelt og ubehagelig enn sist. I tillegg skjedde det flere ganger under ”marsjen”, også i nedoverbakke! Dette hadde aldri vært noe problem tidligere. Nå begynte jeg for alvor å tenke på at dette kunne være hjertesmerte.

Jeg fortalte igjen hva som hadde hendt, og min kjære ville at vi skulle dra på legevakten. Hvis ikke fikk jeg ta en Dispiril! Jeg valgte det siste. Det er godt mulig at den tabletten bidro til at jeg ikke fikk noe infarkt denne eller påfølgende dager. Jeg ville aller helst teste løypen enda en gang, men det ble blankt avvist: “Du får ikke lov… Ikke tale om!” Jeg er veldig glad for at jeg gjorde som min kjære sa.

Men… neste morgen lurte jeg henne likevel. Jeg hadde glemt å legge to plastposer med rekeskall i søppelspannet, og mens hun fremdeles sov, listet jeg meg ut av huset og opp til hovedveien der søppelet ville bli hentet like etter. Atter en gang fikk jeg ubehag i brystet og følte jeg fikk for lite luft. Jeg måtte hvile flere ganger – både opp og ned bakken. Da jeg kom tilbake, fortalte jeg min kjære hvordan utflukten hadde artet seg. Da ringte vi til fastlegen og fikk akuttime senere på dagen. Nå var jeg sikker i min sak; dette kunne ikke være annet enn hjertesmerte.

Jeg er svært takknemlig for at min bedre halvdel tok signalene på alvor og fikk meg til lege. Dessuten takker jeg fastlegen for at han ut fra klinikk (ikke ut fra tester eller lignende) la meg inn på sykehus umiddelbart. “Jeg kan ikke lukke ørene for det du sier”, sa han.  “Jeg mener du har typiske anginasmerter, og det må utredes. Nå!”

Dermed bar det rett på sykehus…

 

 

 

 

La andre få vite om dette innlegget..