Den gang da: Mobbet

Mobbet

John Steffensen forteller fra 1950-tallet

Da jeg var liten var ordet mobbing ikke-eksisterende. Men selv om ingen snakket om det, eller brukte betegnelsen for å beskrive gjentatt plaging eller erting, fantes det trolig like mye mobbing som i dag, dvs. negative handlinger og systematiske krenkelser utført av én eller flere, og rettet mot enkeltpersoner som lar angrepene ramme dem. Mange voksne syntes å ikke bry seg særlig med det, men sa gjerne at erting og plaging måtte man lære seg å leve med først som sist.

Les også første del: Gamle fru Bøs fotballmål

Enkelte rappkjeftede bergensfruer kunne nok åpne vinduet og si sin mening om de som lot sin plagsomme adferd og usle handlinger gå ut over en stakkar som ikke evnet å ta til motmæle. Men den systematiske ertingen og plagingen var ikke alltid lett å oppdage eller avsløre. Bare når flere rottet seg sammen for å plage en som stod alene, kunne de voksne heve brynene. Også på 50-tallet var det mobbing i det skjulte, eller stille mobbing som vi gjerne kaller det i dag.

 
Ikke alle mine kamerater var like gode

Selv var jeg en som ble plaget og ertet en del. Jeg var neppe den mest populære gutten, selv om jeg hadde flere mer eller mindre gode venner i barndomsårene. Jeg velger å uttrykke det slik, for jeg vet at ikke alle kameratene var like gode venner når det kom til stykket. En av dem hadde en lei tendens til å snu kappen etter vinden, han snakket best med den han snakket sist med. Det som ble sagt under fire øyne, oppdaget jeg snart ikke var noen fortrolighet eller hemmelighet likevel. Det kom an på hvem kameraten min møtte, hvem han ønsket å henge med…

Den verste mobberen var en jente

Den verste mobbingen var det faktisk en jente som sto for. Jeg vet ikke hva hun het, men våre veier møttes rett som det var. Hver gang hun så meg, gjorde hun noe som rammet meg dypt inn i hjerteroten. Jeg tror ikke hun visste hvor vondt det egentlig gjorde, men hun rammet meg gang på gang på gang. Det handlet om det som var mitt svake punkt; øynene. Jeg har brune, mandelformede øyne, men selv ønsket jeg mest av alt at de hadde vært knall blå og trill runde. Håret kunne også ha vært annerledes. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt fall i håret eller krøller, men mitt hår var stritt og stivt. I hvert fall syntes jeg det selv. Da jeg gikk til frisøren på Øvre Korskirkeallmenning, kostet klipping 5 kroner. Jeg ble like skuffet hver gang frisøren mente seg ferdig med sveisen min, for jeg ble aldri så kul som de modellene han hadde hengende på veggen. Om jeg hadde spurt, hadde han sikkert ledd av meg for mitt hår hadde nok neppe et slikt potensiale. Dermed ble det samme resultat hver eneste gang; en frisyre jeg ikke var komfortabel med.

Hun rammet meg der jeg var mest sårbar
Her er jeg rundt 12 år gammel, på Festningskaien i Bergen. Bak til høyre ligger legendariske «Leda» ved Skoltegrunnskaien – eller Skolten. www.johnsteffensen.no

Jenten som mobbet meg, rammet meg med sitt blikk og sitt kroppsspråk der jeg var mest sårbar. Selv hadde hun trill runde øyne og fall i håret, men hver gang hun møtte blikket mitt, lukket hun øynene nesten helt. Da så hun demonstrativt meget sløv og søvnig ut. Jeg visste hvorfor hun var så infam, hvorfor hun gjorde akkurat dette. Hun ertet meg for mine mandelformede øyne, øyne som jeg mest av alt skulle ønske hadde vært vidåpne, blå og kvikke.

Psykisk mobbing

Hver gang jeg traff henne, om hun så kom leiende på sin mor, gjorde hun det samme. Det såret meg og gjorde meg usikker, det fikk meg til å føle meg som en sløving, en taper, en kjedelig og trøtt type. Psykisk mobbing ville man kalt det i dag, en stilltiende, taus og ondskapsfull måte å ramme sine medmennesker på. Jeg snakket aldri med jenten, jeg vet ikke en gang hva hun het, ikke gikk vi på samme skole heller, men hver gang rammet hun meg med det samme utspekulerte hintet. Hun signaliserte med det at jeg var den sløveste og mest dustete gutten hun visste om. I hvert fall var det det hun klarte å formidle til meg…

 

Ingen angrep den som ble lagt i bakken
1. desember er det på ‘an igjen…

Ertet og plaget ble jeg på andre måter også, men ingen klarte å ramme meg like vondt som det den jevnaldrende jenten gjorde. Å havne i slåsskamp var aldri min greie, men jeg kjente flere som bokstavelig talt brukte hardtslående argumenter for å få viljen sin, markere revir eller få en annen til å innse at han hadde gått over streken. Men en ting tror jeg var bedre før; når den ene kamphanen gikk i bakken, hadde han tapt. Da var slåsskampen over. Man gjøv aldri løs på en som lå nede. Slikt gjorde man bare ikke… Det var ingen aksept for slik nedrig oppførsel… 

Les også «Mobbing med et smil»

Den ALLER BESTE oppskriften. Klikk på bildet over.

La andre få vite om dette innlegget..