«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»
Utgangspunkt: Markus 9, 23-24
For et par år siden kom jeg over et tankevekkende og personlig innlegg i Bergens Tidende, ført i pennen av universitetslektor Anita Reitan. Hun er, i følge henne selv, bekjennende kristen – mot alle odds…
Hun hadde mange grunner for ikke å komme til å tro. Hun hadde i mange år levd et liv helt i tråd med det sekulære samfunn. Likevel skjedde det en sakte forvandling som snudde opp ned på hennes grunnleggende livssyn og oppfatning av Bibel, Gud, Kirken og troen. Hun sa blant annet:
«Jeg ønsket seriøst ikke å bli en kristen, jeg som verken kom fra en kristen familie eller var opplært i kristne tradisjoner. Alle mine fordommer var intakte, og jeg hadde ingen planer om å bli en kjedelig kirkegjenger; mennesker jeg så på som gammelmodige, uselvstendige og lite oppdaterte.
Men hva gjør du når lengselen blir for sterk? Når du ikke klarer å stå imot dragningen fra kirkerommet…
Jeg, en voksen, velutdannet kvinne, fikk derfor store utfordringer med å være åpen. For dette stred mot all fornuft. Jeg med mine flerfoldige studiepoeng innen naturvitenskap og med en jobb innen akademia, burde liksom visst bedre. Du går bare ikke den veien. Tro skal ikke trumfe det rasjonelle.
Men i dag vet jeg bedre. Å få en tro, er langt ifra idiotisk. Det er et gode, en gave om du vil. Og det er uproblematisk å være både rasjonell og troende på en gang. Det utfyller hverandre og skaper helhet i livet. En positiv synergi mellom hjerte og sinn.» (Anita Reitan)
Apropos dette: Les gjerne «Det umulige»
Du kan gjerne be denne vakre bønnen nå!