Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Ikke helt som forventet.

#deringenskulletru Sesong 17

Livsstilsprogrammet “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” er i sin 17. sesong. Den superpopulære NRK-serien har etter hvert opparbeidet seg et stort publikum, noe den dyktige journalisten Oddgeir Bruaset (74) skal ha sin del av æren for. Etter at han pensjonerte seg, er det sogningen Arve Uglum (44) som har overatt stafettpinnen. Gjennom flere sesonger har han vist at han har mye å fare med. Men det er ikke lett å hoppe etter Wirkola. Uglum har gjort det, og det har gått bra. Men i inneværende sesong (2019) er jeg imidlertid litt mer usikker.

“Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” er et av mine favorittprogrammer på Nrk 1. Jeg har fått med meg de aller fleste episodene siden oppstarten i 2002. Det har vært mange meget gode programmer, bl.a. i 2007 om eneboeren Jon J. Skaar fra Skåro i Fyksesund og i 2002 om oslojenta Bjørg Wiik på Kjeåsen i Eidfjord. Dette er dokumentarprogram av ypperste klasse!

Litt usammenhengende og ufullendt

I inneværende sesong har vi så langt sett 2 programmer. Det første fra Skrova fyr, det andre fra Blefjell. Begge episodene har ikke innfridd helt, først og fremst fordi de virker ufullendte, usammenhengende og til dels også uinteressante. Ikke vet jeg, men jeg sitter igjen med en følelse av at serien har måttet tåle innstramninger i budsjettet. For episodene er ikke like dyptgripende som tidligere. Kanskje har man hatt et dårligere grunnlag å bygge på, at man har manglet mennesker som ikke har hatt spesielt mye spennende å bidra med? Eller kanskje har man færre ressurser til research o.l., færre innspillingsdager, færre timer til etterarbeid, eller at Arve Uglum har måttet redusere sin tidsbruk på serien. Jeg vet ikke om det er slik, men det skulle ikke forundre meg.

Årets serie – en “light-versjon”?

Arve Uglum er en dyktig journalist, og han har vist i flere “Der ingen skulle tru” at han mestrer konseptet. Men i 2019 sliter han litt, synes jeg. Uglum klarer ikke helt å komme under huden på hovedpersonene, det blir en slags “light”-versjon som tidvis oppleves usammenhengende og uinteressant. Jeg håper at de resterende episodene blir mer spennende, for de vi har sett til nå, er et stykke fra det vi vet programskaperne kan få til.

Forutsigbart

Det begynner også å bli forutsigbart det hele. En eller to personer bor ganske utilgjengelig til, han eller de feller et tre, hogger ved, går til brønnen eller bekken etter vann, spiser mat alene og får besøk av venner når været er bra. Det blir ikke spesielt spennende når dette stadig gjentar seg. I siste episode møter vi en oslokvinne som sliter med å frakte varer opp til hytten på Blefjell, en hytte hun ikke har bodd i så veldig lenge. Mot slutten kommer det også frem at hun på kort varsel kan tenke seg å flytte, og spontan som hun er, tar hun derfor bare en måned om gangen. Hun er sta og vil klare seg selv, hun ønsker ikke å banke på hos naboen for å få hjelp. Hvilken nabo…? Borte “på andre siden” sitter de fastboende “i sine jacuzzier”. Hvor langt ute i ødemarken er hun egentlig..? Bilen står parkert nede i hovedveien, men hvor langt er det ned dit..? Hun bor strømløst, men det er en sannhet med modifikasjoner, for kvinnen har installert solcellepanel og bensinaggregat. Hun har 4G, lap top, osv. Dessuten liker hun å dra seg i sengen, og hun ser sjelden på klokken. Hun bor like ved inngangen til villmarken, men vi får nesten ikke være med henne dit. En måneskinnstur (192 meter lang) til en kolle i nærheten er omtrent det hele. Hun setter opp et viltkamera, for hun vil ta bilde av gaupa. Om hun klarer å forevige dyret, er en annen historie. Det får vi ikke vite.

Det hele blir noe springende og uforløst. Seerne sitter igjen med flere ubesvarte spørsmål. Snart blir det kan hende en episode med et menneske som bor i en utrangert campingvogn i en gjengrodd busslomme..?

Forskjellen på Bruaset og Uglum

Noe av det som var styrken til Oddgeir Bruaset, var hans eminente måte å fortelle en historie på, ledsaget av et kamerateam som på tilsvarende vis tok seg tid til å forevige omgivelsenes vakre, ville og maleriske motiver. Arve Uglums team er ikke like opptatt av slikt. Det blir lite filming av omgivelsene, noe som kan tyde på at antall innspillingsdager (eller besøk) er blitt redusert. Også i det første programmet, om barndomskameratene på Skrova fyr, ser vi det samme. De mange mulighetene som naturen byr på, blir ikke godt utnyttet verken av programlederen eller teamet hans. Eller kanskje var det slik at hovedpersonene ikke var spennende nok..? Jeg vet ikke helt. Det eneste jeg vet, er at inneværende sesong så langt ikke har holdt samme høye nivå som tidligere. Vi satser på at fortsettelsen blir bedre, ellers kan “Der ingen skulle tro at nokon kunne bu” fort ende opp som et nisjeprogram for spesielt interesserte. Det får vi virkelig ikke håpe, for konseptet er noe av det aller beste Nrk kan tilby.