Bibel i advent – 23

Adventskalender med ord fra bibelen - www. Johnsteffensen. No

Bibel i advent

Adventskalender med ord fra bibelen - 23. Desember - www. Johnsteffensen. No

Det vi er opptatt av, det som vi stadig snakker om, viser hvem vi i bunn og grunn er. Jesus sa det slik: «Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.»…»For det hjertet er fullt av, det sier munnen.» (Matteus 12, 33-34). Så enkelt er det; det vi ivrer for og er opptatt av, viser hvem vi egentlig er. Så hvordan er det med deg?(JS)

Se hele årets adventskalender

Selskapsleker med sosial distanse. Www. Johnsteffensen. No

Her følger min web-tradisjon lille julaften (johnsteffensen.no):

En annerledes julehistorie som gjør inntrykk…

Bakgrunn: Historien nedenfor ble opplest på «Voice of America» julaften for ca 30 år siden. Historien er gammel, trolig fra 1943, og det var min bror, Gunnar Frank Steffensen (1946-2011) som lyttet til den nevnte radiostasjonen mens han ventet på at julemiddagen skulle bli ferdig. Gunnar husket ikke forfatterens navn, men dette var trolig Betty Smith. Den omhandler forfatterens barndom i Brooklyn, og fortellingens hovedperson (Jannet) bodde i den fattige bydelen i året 1919. (Av en eller annen grunn brukte min bror navnet Jannet på hovedpersonen. I den amerikanske utgaven heter piken trolig Francie.) Dette er historien slik min bror – etter sin hukommelse – skrev den ned en stund etter at opplesningen var slutt:

En julefortelling fra Brooklyn 

I Brooklyn fantes en fattigslig gate med et heller tvilsomt rykte. Her bodde mest fattige mennesker. Gaten var trist og grå. Tilsynelatende var det lite å glede seg over.

Her bodde lille Jannet. Også hennes foreldre hadde lite penger. Ungeflokken deres var stor, når husleie og mat var betalt, var lommeboken tom. Jannet var derfor vant med en svært enkel julefeiring.

Likevel, julen var en tid hun så fram til med glede! Det hun likte aller best var butikkene. Ellers i året virket butikkene triste og grå, like trist som gaten hun bodde i. Men til jul ble det forandring. Da pyntet man med lys så en rent kunne glemme hvor fattigslig gaten egentlig var. Butikkvinduene strålte. Det var lys, julepynt og en mengde presanger over alt.

Hver jul drømte Jannet om alle presangene hun kunne ha fått, men som hun aldri ville få. Særlig drømte hun om en dukke. Den sto midt i et butikkvindu og hadde keramikkhode med store lyseblå øyne. Jannet hadde aldri sett en så nydelig dukke før. Og klærne var så vakre at de var en drøm. Jannet visste at dukken aldri kunne bli hennes. Hennes eneste leke var en gammel filledukke som hadde kostet noen få cent. Noen annen dukke kom hun aldri til å få. Likevel gikk hun hver dag til butikken og stirret på drømmedukken sin.

Det var også en annen ting Jannet ønsket seg, det var et skikkelig juletre. Slik luksus hadde ikke foreldrene råd til. Hvert år kom juletreselgerne til hennes gate. De var råbarkede tømmerhuggere eller bønder. Trærne ble bundet sammen med tau og stilt ut for salg. Da ble det en slik herlig duft i gaten, og mange mennesker fant veien bort til juletrærne, men bare noen få hadde penger til å kjøpe. De fleste så drømmende på trærne. Noen plukket opp en gren, knekket den og luktet på den friske sevjen.

Hver dag var Jannet nede og så på trærne. Hun hadde sett akkurat det treet hun ville ha. Og det var slett ikke noe puslete tre; det var kraftig, rankt og over tre meter høyt. Tenk om hun hadde hatt dette treet hjemme…

Juletreselgerne i Brooklyn hadde en rå, nesten grusom skikk. Ved midnatt julaften ga de bort alle trærne som ikke var blitt solgt. Men de ble gitt vekk på en brutal måte. De som ønsket seg et gratis tre, måtte stille seg opp noen meter unna. Så løftet selgeren treet høyt over hodet, og kastet det av all kraft i brystet på den som ville ha treet. Selgerne var noen ordentlige rusker, så det var slett ikke lett å ta imot et tre – og bli stående. Regelen var nemlig slik at dersom man mistet balansen, var hans eller hennes sjanse til å få et gratis tre ute. I stedet fikk de nøye seg med å se på at andre prøvde seg på det treet de hadde drømt om. Derfor ble det alltid de største og sterkeste guttene som fikk de beste trærne. De små barna fikk vanligvis ingen ting.

Hver dag gikk Jannet og så på det digre treet hun ville ha. Og underet skjedde. Da julaften kom, sto treet der fortsatt. Ingen hadde hatt penger til å kjøpe et slikt dyrt tre…

Ved midnatt var Jannet på plass. Det samme var en hel masse andre barn også. Mange store, kraftige gutter sto i en vid sirkel rundt selgerne. Som vanlig, ble de største trærne budt fram først. Og Jannets tre var det aller første. Men før Jannet rakk å gjøre noe som helst, trådte en diger 18 års gutt fram og gjorde krav på «hennes» tre. Men selgeren følte uvilje mot denne bryske ungdommen. Han nølte derfor litt, så sa han: «Er det Ingen andre som vil prøve?» Ingen turde si noe som helst. Ungdommen var den sterkeste i gaten, og alle visste at det vanket juling dersom noen våget å prøve seg på «hans» tre. Da skjedde det utrolige, lille Jannet trådte fram…

Juletreselgeren stirret målløs på den spinkle lille 10 års gamle jenten. Trodde virkelig hun at hun kunne greie å ta i mot dette digre treet – et tre på tre meter…? Selgeren begynte å le, og det gjorde alle de andre også. «Hvordan i all verden har du tenkt å ta imot et slikt digert tre, du som er så liten?» undret selgeren. «Min lillebror kan hjelpe meg», sa Jannet. Selgeren stirret vantro på den vesle guttepjokken som sto ved hennes side og holdt Jannet i hånden, han var jo mye mindre enn Jannet… Tømmerhuggeren var en råbarket gubbe som sjelden viste følelser. Men synet av disse to små fattige barna som sto her på selveste julekvelden og ønsket seg et juletre, det ble for mye selv for en tøff kar som ham. Han så på ungene og merket væten i øynene. Mest av alt hadde han lyst til å gå bort til dem, gi dem treet pent, slik at de kunne kose seg med det i julen. Han visste at dersom han kastet treet, ville de aldri i livet klare å bli stående. De ville bli til spott og spe blant alle de andre ungene, og de ville slett ikke få noe tre til jul. Det var like før selgeren ga etter for sine følelser, men så tok hans råbarske natur overhånd. Han tenkte at dersom han ga treet til disse to ungene, ville også de andre barna kreve gratis tre. Og da ville han ha ødelagt hele forretningen sin. Hvem ville vel bry seg om å kjøpe tre til jul dersom de bare kunne vente til julekvelden og få seg et gratis tre? Nei, han fikk kaste treet, og kaste det så kraftig som tradisjonen var. Det var en hard og rå verden, og det måtte også disse barna lære. Ingenting var gratis, De måtte slåss slik som alle andre, for å klare seg i livet. Det var nok ingen nåde… Så løftet han treet høyt opp i luften…

Da begynte de andre ungene å klage. Dette var ikke rettferdig! Disse var to for å gripe ett tre. Men der var selgeren ikke enig. Disse var små, og treet var det største han hadde, så de skulle vær så god få lov til å prøve sammen.

Lille Jannet sto der på plassen sammen med lillebroren sin. Hun stirret hele tiden på treet. Alt annet var borte. Det eneste hun tenkte på, var at hun måtte klare å ta i mot treet stående. Hun ønsket av hele sitt hjerte å overraske foreldrene sine med akkurat dette treet. 

Selgeren gikk noen skritt tilbake for å ta fart. «Skulle de ha treet, måtte de sannelig jobbe for det», tenkte han. Så kastet han det av gårde med all sin kraft. De sterke tømmerhendene kastet slik at treet fór gjennom luften som et prosjektil. Og der sto lille Jannet og broren, med hendene utstrakt foran seg. Jannet stirret med store øyne på det digre, grønne berget som kom farende mot henne i voldsom fart. Det var som om tiden sto stille mens det grønne ble større og større, og traff henne med voldsom kraft. Hun følte hun ble presset bakover, at knærne ga etter, at alt ble mørkt, mørkt – og grønt. Men hun kjempet i mot, alt – alt det hun maktet.

De andre barna så bare at treet dekket de små ungene fullstendig. De stormet fram og løftet opp treet. Da så de at både Jannet og lillebroren sto der like rak. De hadde klart det! Da treet ble tatt bort, så de at Jannets ansikt var fullt av sår, blodet rant nedover ansiktet. Men du verden – hele ansiktet var et eneste stort smil: Hun hadde klart det. Hun hadde klart det!»

«Ta det fordømte treet med dere og pell dere vekk, drittunger!» kom det bryskt fra den grove selgeren. Det hørtes skikkelig rått og brutalt ut, men lille Jannet var vant med å omgås slike råbarkede typer, Hun kunne tydelig høre på stemmen at tømmerhoggeren sa noe ganske annet: «Vær så god, kjære barn, her er treet dere virkelig har fortjent. Ta det med dere hjem og kos dere med det i julen!»

Dette er Gunnar Frank Steffensens gjenfortelling basert på en eneste opplesning fra «Voice of America», julaften for 30 år siden.

La andre få vite om dette innlegget..