Når voksne problematiserer ting som barn ikke opplever problematisk…

Serafer

Om skolenes julegudstjenester

Når et lite mindretall vil tvinge det store flertall i kne

- Uansett livssyn; la oss respektere hverandre! www.johnsteffensen.no
– Det handler om å vise respekt, det å møte andre mennesker på samme måte som jeg selv ønsker å bli møtt av dem. (foto: johnsteffensen.no)

Som et apropos til enkelte foreldres aversjon mot skolenes tradisjonelle julegudstjenester, kan det være på sin plass å trekke frem nedenstående klasseromshendelse. Noen voksne, og de er ikke mange, har en tendens til å problematisere ting som knapt oppleves som noe problem for barna i skolehverdagen. Man kan mene mangt om skolegudstjenester, men etter snart førti år som lærer, kan jeg ikke se at noen har tatt skade av å delta på slike fellessamlinger. Skolegudstjeneste er selvsagt frivillig, og de som ikke vil, får et annet opplegg parallellt med kirkegangen. Hva dette består i, blir opp til den enkelte skole. Det fremmer ikke akkurat respekt, nestekjærlighet og forståelse at voksne legger hindringer i veien for at barna deres skal få oppleve en religiøs seremoni. Det virker mer som om de voksne er panisk redd for at barna skal bli omvendt etter en skolegudstjeneste. Den muligheten tror jeg er bortimot mikroskopisk…  Verre er det at et fåtall voksne lager betydelig støy om disse samlingene – og samtidig forventer at det store flertallet skal følge mindretallets vilje. Dette handler om å vise respekt, det å møte andre mennesker på samme måte som jeg selv ønsker å bli møtt av mine medmennesker. 

Jeg synes følgende hendelse fra egen skole sier mye om hvor skoen egentlig trykker:

En tidligere kollega møtte livssynsgruppen for første gang. Dette var på den tiden da de som ikke ønsket å følge skolens kristendomsundervisning, fikk et alternativt tilbud; livssyn. Læreren startet første time etter sommerferien med å gi de sju elevene i åttende klasse en «grublis»:  «Hva tror dere vi skal lære i faget livssyn?»  Elevene ble først stille, så rakk de opp hånden en etter en. «Jeg tror vi skal lære mer om islam og hunduisme», sa en. «Buddhisme», foreslo en annen. «Humanisme», «Shintoisme», «Nestekjærlighet», «Andre folks religioner»…. Svarene ble mange. Til sist var det en som foreslo «Solidaritet».

Læreren syntes svarene var gode, og lovet at de i løpet av skoleåret skulle komme innom det meste av det de hadde foreslått. «Men…» sa hun, «dere har glemt en viktig religion, hvilken er det?»

Elevene ble svar skyldig. De så på hverandre og kunne ikke komme på noe «vettugt». Etter litt kom læreren dem til unnsetning: «Dere glemte kristendommen!»

Reaksjonen uteble ikke. Det gikk et sukk gjennom forsamlingen; den religionen ville de ikke vite av. De hadde jo reservert seg mot kristendommen. Der gikk grensen! De ville gjerne lære om mange religioner, bare ikke kristendommen. Den skulle de i hvert fall ikke ha.

Da kunne ikke læreren dy seg: «Var det ikke dere som ville lære om toleranse? Nettopp derfor tror jeg vi skal starte med kristendommen, så kan vi gjerne få lært noe om hva toleranse innebærer, hva det betyr i praksis…»

Jeg synes dialogen mellom lærer og elever viser hvor stemoderlig kristendommen blir behandlet i vårt samfunn i dag. Det er liksom noe fælt som hefter ved den religionen, noe som gjør at mange reiser bust og verken vil vite av – eller høre noe som helst om hva kristendom innebærer. Jeg synes egentlig ikke det er rart at det er blitt slik, for jeg har en følelse av at mange ser på de som kaller seg kristne, f.eks. prester og andre, og dømmer Guds Ord ut i fra hvordan kristne oppfører seg. Dermed dømmer en religionen ut fra det en ser, uten å gå til selve «Skriften» for å studere hva den faktisk lærer oss. Folk flest kjenner mange dårlige «ambassadører» som påkaller seg Herrens navn, men som praktiserer en tro og et bibelsyn som langt på vei synes å være fjernt fra Bibelens ord og bokstav. Dermed betraktes Bibelen mer som en brukbar dikt- og novellesamling, eller en mengde tekster om en ikke-eksisterende Gud, bibelord som om aldri var alvorlig ment. Bibelen blir for mange en ren eventyrfortelling på linje med Asbjørnsen og Moe. Men så fins det også en god del mennesker som ser på Bibelen som Guds Ord til menneskene. Og uansett hva en måtte mene om dette, så handler alt om det å tro: Enten tror en at Gud er til, eller så tror en at Gud ikke er til. Uansett la oss respektere at det fins mange ulike livssyn. Når skoler tilbyr et alternativ til julegudstjenesten, viser dermed skolen respekt for de som ikke ønsker å ta del i en kirkelig handling. Verre er det ikke!

Relevant artikkel; les denne. 

La andre få vite om dette innlegget..