Det var alltid plass til en eller to striler som kunne ligge med hodet i askeskuffen

Frank Steffensen var skomaker i Bergen - og min far. Dette er sjette del av min fortelling om min far, skomakeren. Foto: johnsteffensen.no

Da fattern var barn, var de 12 mennesker på ett rom og kjøkken…

– Det var likevel alltid plass til en eller to striler som kunne ligge med hodet i askeskuffen

Serie: «Min far, skomakeren» – Del 6

Les også: Første del av «Min far, skomakeren»

Dette er en del av Lille Øvregaten 17. Den skeive trappen til venstre var inngangen til fatterns første skomakerverksted. Det var her han startet sin karriere, i lokalet som min farfar, Ingvald, flyttet til da han begynte for seg selv. Den gangen var den store trebygningen grønn, og det var en dør over den skeive trappen. I vinduene bak bosspannene holdt skomakeren til. Bildet er tatt i 2015. Foto: johnsteffensen.no
Dette er en del av Lille Øvregaten 17 i Bergen. Den skeive trappen til venstre var inngangen til fatterns første skomakerverksted. Det var her han startet sin karriere, i lokalet som min farfar, Ingvald, flyttet til da han begynte for seg selv. Den gangen var den store trebygningen grønn, og det var en dør over den skeive trappen. I vinduene bak bosspannene holdt skomakeren til. Bildet er tatt i 2015. Foto: johnsteffensen.no

Serien om min far, skomakeren, fortsetter. I denne delen forteller fattern om sin far, Ingvald, han som først startet skomakerverksted i Lille Øvregaten 17, et lokale han fikk tak i etter at han hadde bedt barna sine være på utkikk etter et egnet sted der han kunne starte for seg selv. Inntil da hadde han jobbet hos en skomaker i Steinkjellerbakken. 

En dag guttene dro fra Sandviken til Nygårdstangen for å spille fotball, omtrent der Bystasjonen i Bergen ligger i dag, passerte de et tomt lokale i Lille Øvregaten. Da de kom hjem, fortalte de hva de hadde sett, en observasjon som førte til at Ingvald snart fikk leie det lille lokalet – et rom som i dag er innlemmet i annet leieareal i det store trehuset. Bare den skeive trappen på fortauet vitner om at det her har vært noe annet tidligere.

Dårlig økonomi

En beisløper, verktøyet som omtales i denne delen. Min far, Frank Steffensen, hadde også en slik, men han brukte den visstnok aldri. Jeg husker at jeg fant fatterns beisløper etter at han var gått bort. Jeg ante ikke hva det var for noe eller hva det ble brukt til. Selv tippet jeg på et slags skrujern. Men det var skivebom. Beisløper - Foto fra digitalmuseum.no
Dette er en beisløper, verktøyet som omtales i artikkelen. Min far, Frank Steffensen, hadde også en slik, men han brukte den aldri. Jeg husker at jeg fant fatterns beisløper etter at han var gått bort. Jeg ante ikke hva det var for noe, ei heller hva det kunne brukes til. Selv trodde jeg at det var et slags skrujern, men det var det ikke. (Foto fra digitalmuseum.no)

Før andre verdenskrig var det slik at både svenner og mestere hadde forholdsvis dårlig økonomi, og selv om mesteren disponerte mye verktøy, fikk ikke svennene bruke dette. De måtte holde seg med verktøy selv. 

Frank Steffensen forteller om sin far: «En gang, da Ingvald var svenn, skulle han lage et par støvler med en spesiell søm bakpå. Han pleide ikke gjøre dette, så derfor hadde han heller ikke det redskapet som skulle til, en såkalt beisløper. Han spurte en av de andre svennene om han kunne få låne beisløperen hans, men svaret lød hardt og brutalt: «Du får holde deg med verktøy sjøl!» Dermed måtte Ingvald kjøpe seg sin egen beisløper.»

Hjelpsomheten var stor når det knep

Men… litt senere måtte Ingvald kaste inn håndkleet i hele 7 uker fordi han hadde fått svullefinger. Det var ingen spøk, siden det ikke fantes noen sykekasse eller NAV som stilte opp med sykepenger når en ikke kunne arbeide. Han hadde dessuten stor familie med «en haug med unger». Da satt den samme svennen som hadde nektet ham å låne verktøyet sitt, og arbeidet overtid kveld etter kveld, og pengene som han tjente på overtidsarbeidet, ga han til sin sykemeldte kollega. Det var ikke spøk å bli syk den gangen, men når det knep, var hjelpsomheten stor.

Les også: Da ukelønnen var 25 øre…

Sebastian Kneipps kur hadde visstnok god effekt på Ingvalds sykdom. Sebastian Kneipp (1821-97) var en kjent tysk prest som hadde klokkertro på hydroterapi. En metodisk utvikling av badene, med spesifisering av legemsarealet (3/4-bad, sittebad, armbad etc.) samt vandringer med bare føtter i vått gress,, var en del av kuren.
Kuren til Sebastian Kneipp (bildet) hadde visstnok god effekt på Ingvalds sykdom. Kneipp (1821-97) var en kjent tysk prest og naturlege som hadde klokkertro på hydroterapi. En metodisk utvikling av vannbad, «Meine Wasserkur», med spesifisering av legemsarealet (3/4-bad, sittebad, armbad etc.) samt vandringer med bare føtter i vått gress, fikk stor utbredelse i Norden. Det var for øvrig Sebastian Kneipp som var opphavsmannen til kneippbrødet.

Ingvald ble også langtidssyk ved en annen anledning. Plutselig begynte håret hans å falle av i dotter. Det var ikke godt å vite hvorfor dette skjedde, men trolig var det garvestoffer som skomakeren hadde hatt på hendene, som var kommet opp i hodebunnen. I tillegg fikk han problemer med nervene. På den tiden fantes det en berømt tysk prest og naturlege som visste råd for det meste, han brukte vann som behandlingsmetode. Dette skulle i følge Sebastian Kneipp (1821-1897) hjelpe mot ulike revmatiske sykdommer, gikt, mage/tarmlidelser og nervesykdommer. Metoden ble kalt hydroterapi, og som en del av Kneipps kur, gikk Ingvald hver dag, grytidlig om morgenen ned i vaskekjelleren der han steg opp i en stamp med iskaldt vann. Deretter helte min mor (Malene) flere bøtter iskaldt vann over ham. Etterpå løp han oppover mot Fløien for at han skulle bli riktig varm, og deretter ned i Steinkjellerbakken der han arbeidet. Senere på dagen stakk Malene innom med en spesiell diett som var en del av den tyske naturlegens kur. Uvisst av hvilken grunn; Ingvald ble frisk igjen! 

Staut skikkelse, stor og stram

Ofte var det slik at skomakere hadde en eller annen lyte, enten var de krokrygget, duknakket eller halt. Ingvald var på ingen måte slik. Han var en staut skikkelse, stor og stram. Det er en gåte for meg, fortsetter fattern, hvordan Ingvald fikk tid til å være sammen med kjæresten sin, Malene. Skomakernes arbeidstid var svært lang. Svennene fikk riktignok fri litt tidligere om lørdagen, i tillegg til at det ikke ble jobbet søndag, men ellers ble det lange og harde arbeidsdager. De to traff hverandre mens Ingvald var læregutt. Da han var ferdig utdannet, tok han imidlertid ikke svennestykket. Det ble det verken tid eller råd til. Han hadde giftet seg og stiftet familie, og det var trange kår. Malene hjalp til så godt hun kunne ved å ta småjobber rundt forbi, men det begrenset seg selv hvor mye hun kunne jobbe, for hun hadde opp til 10 unger å passe på.

Trange boforhold skapte godt samhold

Vi var mange søsken, og etter hvert som vi vokste til, måtte vi ut i tjeneste for å bidra økonomisk. Samholdet i søskenflokken var meget godt, selv om vi bodde kjempetrangt. Hele familien; 10 unger pluss far og mor, bodde på ett værelse og kjøkken i Nye Sandviksvei. Malene var strålende flink til å holde den lille leiligheten i orden, alltid ryddig og ren, selv om det var mange som var stuet sammen på få kvadratmeter. Fattern forteller videre at: «Hjerterommet var stort, ofte hadde vi en eller to losjerende boende hos oss. Vi pleide å tøyse med at uansett hvor trangt det var hos oss, var det alltid plass til en eller to striler, og de lå med hodet inni askeskuffen.»

Les også: «Min far, skomakeren» – 1. del

Serien om Min far, skomakeren, del 7

 

La andre få vite om dette innlegget..